Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) sa nylig til Aftenposten at vi må vise aktsomhet for kinesiske investeringer i kritisk infrastruktur, men at det ikke står i veien for en fremtidig frihandelsavtale.
Også kulturminister Lubna Jaffery (Ap) ønsker å øke samarbeidet med Kina.
Det er grunn til å spørre om regjeringen forstår kinesisk maktpolitikk. Som Kina-kjenner Torbjørn Færøvik understreker, det er én ting å jobbe for samarbeid og dialog med Kina, «men å veve norsk økonomi inn i den kinesiske er noe ganske annet.»
Turisme er et godt eksempel på Kinas maktpolitiske strategi. Den er et verktøy for å utøve press og fremme landets interesser. Som mange andre land, har også Norge satset på kinesisk turisme fordi det er økonomisk lukrativt.
Kinesiske turister er de som legger igjen aller mest penger per reisedøgn, hele åtte ganger mer enn tyskerne. Derfor er de forståelig nok en ettertraktet kundegruppe. Fra 2008 til 2018 økte antall besøkende fra Kina med 856 prosent.
Det skyldtes imidlertid ikke bare god markedsføring, direktefly og flere rike kinesere. Kinesisk utenlandsturisme er sterkt politisert og et sentralt politisk virkemiddel i kinesisk diplomati.
Kina er faktisk ganske unikt når det gjelder hvordan landet regulerer utgående turisme – hvem som får reise ut av landet, til hvilke destinasjoner, og hvem som får distribuere disse.
Kinesiske gruppereiser er strengt regulert gjennom ordningen Approved Destination Status (ADS) og er en forutsetning for å kunne ta imot kinesiske turistgrupper.
Prosessen et land må gjennom innebærer vanligvis en langtekkelig og byråkratisk forhandlingsprosess, og Beijing kan oppheve godkjenningen når som helst.
Det tok for eksempel nesten fem år for Canada å få ADS-status etter å ha kritisert Kina for forakt for menneskerettighetene i 2006. I fjor ble landet igjen ekskludert for å ha kritisert Kina.
En ADS-avtale inkluderer en liste over selskaper som kan håndtere bestillinger og visumsøknader for kinesiske turgrupper – både i Kina og i destinasjonslandet.
Individuelle reisende er ikke like lette å kontrollere, men selv om det er en økning i antall kinesere som reiser uavhengig av organiserte turoperatører, foretrekker fortsatt de fleste å bestille i det minste deler av reisen gjennom et reisebyrå.
Dette gjør det mulig for den kinesiske regjeringen å bruke kinesisk turisme som pressmiddel i politiske forhandlinger og konfrontasjoner.
Sør-Koreas turistindustri fikk også lide da myndighetene besluttet å implementere det amerikanske rakettsystemet THAAD for å øke beredskapen mot Nord-Korea. Dette mislikte Kina, og kinesiske innreiser til Sør-Korea falt i 2017 med 34.5 prosent.
Handelskrigen mellom Kina og USA som startet i 2017 er et annet eksempel.
Mens Kinas nasjonale turistadministrasjon i 2018 meldte om et rekordår for kinesiske utenlandsreiser, erfarte USA det første fallet i kinesiske innreiser siden 2003.
Kinesiske myndigheter har blant annet gått ut med advarsler om sikkerhetssituasjonen i USA, og at amerikanske immigrasjonsmyndigheter praktiserer målrettet trakassering av kinesiske tilreisende.
Denne politiseringen understrekes av hvordan Kinas turisme også stilles til disposisjon for statsledere etter naturkatastrofer.
Da Indonesia ble rammet av en tsunami i 2004 ble kinesiske turistoperatører instruert om å sende turistgrupper for å hjelpe landets økonomi. Det samme gjorde de for Japan etter jordskjelvet i 2011.
Dette er ikke enkelteksempler, men systematisk bruk av turisme for å nå overordnede utenrikspolitiske, økonomiske, og ideologiske mål. Analyser viser at ADS er blitt brukt for å få stater til å innordne seg Beijing under voteringer i FNs generalforsamling.
Fiji skal ha fått ADS-status i bytte mot å ikke anerkjenne Taiwan.
Også Norge ble ilagt lignende sanksjoner etter Nobels fredspris i 2010, da kinesiske myndigheter forbød kinesiske reiseoperatører å inkludere Norge i sin portefølje av europeiske reisedestinasjoner.
Hva så, vil noen kunne si. Norges økonomi er ikke avhengig av kinesisk turisme. Men hva med når reiselivsoperatører og lokalsamfunn som har satset på kinesiske turister?
I en situasjon hvor Kina legger press på Norge og truer med å strupe turiststrømmen, vil kinesiske myndigheter ha skaffet seg lokale og regionale støttespillere i norsk næringsliv og politikk som har alt å tape på at Norge står opp mot Kina.
De vil neppe sitte stille.
Denne maktstrategiske tenkningen ligger til grunn for Kinas utenrikspolitikk generelt, også innenfor andre områder som handel, næring, kultur og forskning. Det betyr ikke at Norge ikke skal ha noe med Kina å gjøre, men det krever at vi vet hva vi gjør.
«Det er ikke vår oppgave å bestemme hvordan Kina organiserer seg», sa Espen Barth Eide til Aftenposten under sitt besøk i Beijing i februar.
Det er nok de fleste enige i.
Men det er regjeringens plikt å ikke la norske interesser og norsk næringsliv bli bondefanget av Kommunistpartiets posisjoneringsstrategier.
