NRK Meny
Kronikk

Truslene mot budbringerne

Pressefrihet har en siamesisk tvilling. Den kan kalles pressetrygghet.

Minnestund i Irbil for James Foley, august 2014
Foto: Marko Drobnjakovic / Ap

Da den amerikanske fotografen James Foley ble drept slik at vi alle ble vitne til ugjerningen, svarte mange med en symbolsk mothandling: Facebook-profilene ble svarte uten innhold. Drapet på Foley ble derfor – slik vi ofte ser – den enkelthendelsen som setter en uakseptabel situasjon på spissen, protesten bryter løs og finner sitt uttrykk.

Symbolet Foley kunne vært mange før ham. Journalister, fotografer, alle typer budbringere fra krigsområdene er blitt fritt vilt.

Eller, slik sjefredaktør Lisbeth Knudsen i danske Berlingske formulerer det; «de er gått fra å ha iakttagerens rolle til å bli handelsvare». De fanges, kreves løsepenger for – eller tjener en hensikt hinsides det humane; som statister i bestialitetens teater.

Utrygge budbringere

Krigene i Syria og Irak sparer ingen. Å reise seg i protest mot drapet på en enkeltperson, som attpåtil er amerikaner, kan derfor lett kritiseres.

Når budbringeren blir innbragt til politiet, ryker deadline.

Kjersti Løken Stavrum

Vi skal ikke tåle drap på noen sivile. Men når budbringeren blir tatt til fange og deretter drept, får det noen ringvirkninger det er nødvendig å be om oppmerksomhet om. For det er ikke lenger nok å kjempe for pressefrihet, for friheten til å kunne fortelle hva som skjer og spre fragmenter av virkeligheten slik at summen gir en nødvendig forståelse og innsikt.

Drapet på Foley minner om at pressefriheten er uten verdi hvis den ikke pares med pressetrygghet. Nå vet vi at budbringerne er utrygge. Det undergraver selvfølgelig pressefriheten.

LES OGSÅ: Med frykten som våpen tvinges journalister unna

Hva kan vi gjøre med det?

Lite annet enn å ta de forholdsreglene som er nødvendige. Og den enkleste og sikreste av disse er å holde seg unna. Krigsområder er journalistikkens mest krevende arena – og den er – paradoksalt nok – blitt frilansernes. Også i Norge ser vi paralleller til dette. Ingen av de norske mediehusene flyttet sine faste korrespondenter til Afghanistan til tross for Norges årelange tilstedeværelse der. Dette ble påpekt av juryen da Kristin Solberg og Anders Sømme Hammer delte Den store journalistprisen tidligere i år.

Frilanserne er i utgangspunktet sårbare. En av deres få sikkerhetstiltak er å jobbe flere sammen.

Kjersti Løken Stavrum

De fikk prisen for fremragende dekning av blant annet krigen i Afghanistan – og har det til felles at de begge er nettopp frilansere.

«Fra Tunisia til Syria og alle stoppesteder imellom har frilansjournalister og – fotografer formidlet historien med en besluttsomhet som tradisjonelle medier vanskelig kan måle seg med», skrev The Guardians Midtøsten-korrespondent nylig og kritiserte mediehus med stadig dårligere økonomi for å la disse journalistikkens «ferskeste hender» dra inn i områdene uten penger, uten tilstrekkelig støtte og uten nødvendig opplæring.

Også UNESCOs generaldirektør Irina Bokova protesterte mot drapet på Foley og flere andre navngitte journalister. Samtidig understreket hun betydningen av at de som sendes til konfliktområder får god opplæring og støtte.

Frilanserne er i utgangspunktet sårbare. En av deres få sikkerhetstiltak er å jobbe flere sammen. Det er uansett til liten hjelp om de blir tatt til fange.

Truslene kommer nærmere

«Gudskjelov for journalister som utsetter seg for fare på vegne av andre. Det føles feil å dele yrkestittel med dem», skrev New York Magazines teknologijournalist Kevin Rose på Twitter da opptøyene i Ferguson i USA brøt løs. Plutselig var journalistene midt i konflikten, det ble hevdet av politiet var særlig ute etter å ta dem.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

En absolutt uakseptabel strategi – men også så umulig å vegre seg mot. Når budbringeren blir innbrakt til politiet, ryker deadline. Dermed dempes nyhetsformidlingen, og fokus vris vekk fra det konflikten handler om og inn mot journalistene. Denne avsporingen er like uønsket som den er farlig.

Det har aldri vært lettere å spre sine meninger, diskutere med andre og bryte synspunkter. Derfor er det underlig og unødvendig at trusler synes å øke i omfang.

Kjersti Løken Stavrum

I mens kryper trusselbildet nærmere. I Sverige melder foreningen Utgivarna, som samler store svenske mediehus, at de i høst vil løfte frem fenomenet trusler mot journalister.

Etter valget skal de troppe opp hos den nye justisministeren og be om at trusler mot journalister tas like alvorlig som trusler mot politikere og tillitsvalgte. Med seg har de ferske undersøkelser som blant annet viser at 59 prosent av de ansvarlige utgiverne som er spurt hevder at trusselbildet mot redaksjonene er blitt forsterket de siste fem årene.

Rart at truslene kommer nå

Mot norske journalister meldes det med jevne mellomrom om trusler. Også Norsk Presseforbund, som behandler klager til Pressens Faglige Utvalg på mulige brudd på god presseskikk, opplever at sinne mot mediene går hånd i hånd med truende formuleringer.

Det blir over tid et faktum – og ikke en symbolsk aksjon - at nyhetsbildet fra viktige områder går i svart.

Kjersti Løken Stavrum

De etablerte mediene skal være de sterkeste forsvarerne for ytringsfrihet og debatt. Skarpe meninger skal frem i lyset, ingen skal være redde for represalier for det de ytrer. Men det går et skille mellom meninger og trusler om påfølgende handlinger. Det siste skal ikke aksepteres.

I den digitale tidsalder har det aldri vært lettere å spre sine meninger, diskutere med andre og bryte synspunkter. Derfor er det underlig og unødvendig at trusler synes å øke i omfang, og at særlig budbringerne skal akseptere en risiko som ikke tilhører den jobben de er satt til å gjøre.

Resultatet av denne utviklingen kjenner vi; det blir over tid et faktum – og ikke en symbolsk aksjon – at nyhetsbildet fra viktige områder går i svart.