«Det fins ikke piller for møkkete vann … » slik starter DumDum Boys legendariske miljølåt «Lunsj i det grønne» fra 1988, da DumDum var helt rå og miljøvern var noe veldig, veldig viktig som det var ganske tøft å skrive hjem om. Trenger jeg å minne om alt som har gått til helvete i mellomtiden?
Men dersom spådommene hadde slått til, skulle den politiske skillelinjen vekst/vern satt seg skikkelig i vårt politiske DNA denne høsten. De Grønne skulle over sperregrensa. Mange kom til å prioritere jordkloden denne gangen.
Men heller ikke dette denne valghøsten ble refrenget:
«Her nede har alt feil lukt og feil farge».
Vi hadde ikke trengt å lenke oss fast en gang. Vi kunne bare putta en grønn stemmeseddel i urna. Men de fleste gjorde det ikke. Fremdeles venter vi på noe smartere, noen med en helhetlig plan, voksne med stor V. Ikke så naivt.
Men før vi kaster oss inn i dødsralling og dans med REM’s apokalyptiske framtidsvisjon «It’s the end of the world as we know it», kan vi nippe til et glass rødvin og filosofere over psykologien bak vår egen klimavegring mens vi lytter til Norges beste artist, Susanne Sundfør, og hennes nydelige album «Music For People In Trouble».
Inspirert av et nyøkosofisk kunstmanifest går hun nærmest religiøst til verks. Lindring, reinkarnasjon og støtte i motgang, som det sto i VG.
Etter suksessen «Ten Love Songs» trakk Susanne Sundfør visstnok seg tilbake og la ut på en lang reise der hun tok inn verden gjennom en kameralinse. Det hun så må ha gjort henne ganske frustrert, men ikke på 80-tallsmåten: Kampklar og forbanna.
Resultatet er et sorgtungt, vakkert og renskåret album. Trøstemusikk for oss håpløse mennesker som har havna i skikkelig trøbbel.
Og bak det hele dirrer hennes oppdagelse av «The dark mountain project». En samling artister og skribenter som forsøker å fortelle nye historier om menneskene og naturen. Et stikkord er balanse med naturen, slik filosof Arne Næss ville ha oss til å operere.
Sundførs nye venner kommer fra forskjellige kanter av verden og har ulike innganger for sitt engasjement. Men av grunnleggerne, den tidligere miljøaktivisten og forfatteren av bestselgeren «Real England», Paul Kingsnorth, forklarer til New York Times at det er sorgen over alt som går galt her i verden som har ført ham inn i «The dark mountain project».
Vi lever i «the age of ecoside», sier Kingsnorth. Hvis du ser på all den negative utviklingen miljøaktivister som meg har forsøkt å stoppe de siste 50 årene, og alt som har gått til helvete, så har jo ingenting virket.
Jeg kan ikke gjøre det mer, jeg kan ikke rope: Kamerater, litt til nå så kan vi redde verden! Jeg tror ikke noe på det.
Apokalypsen er nå.
Følg NRK Debatt på og
