Dette er mitt bidrag til Radioresepsjonens «flauhetskonkurranse»:
Morfaren min truet med å begå selvmord da min mor fortalte ham at hun skulle få barn med en afrikansk mann.
Flaut, kanskje. Men humoristisk?
Det hele ordnet seg. Hovedsakelig fordi min mor verken var sosialt, økonomisk eller emosjonelt avhengig av sin far, og fordi hun fikk støtte av en god venninne i å fullføre svangerskapet.
Da far og morfar ble kjent med hverandre, kom de godt overens. Hadde min morfar vært den rasisten som alle frykter å bli stemplet som, hadde hans nære relasjon til datteren, meg og faren min manglet den varmen og omsorgen som han viste oss.
Holdningene til min morfar, som ble født i 1898, bar preg av kunnskapen og normene som fantes i den daværende norske offentligheten. Morfaren min skjønte ikke bedre, inntil han traff min far.
Kanskje jeg lar ham slippe for lett, men morfaren min er død for lengst. Han var en god mann som jeg elsker dypt.
Men hvordan kunne en såpass oppegående mann og lege, med dannelse innenfor kritisk tenkning, innta et tankegods om fremmede som skulle gjør ham villig til å skille seg fra datteren sin? Uansett melodrama eller blodig alvor, implisitt i morfars trussel lå et ønske om at jeg skulle aborteres fordi faren min var en «afrikaner».
Hva har så denne familieberetningen å gjøre med Tore Sagens kontroversielle bidrag til Radioresepsjonens «flauhetskonkurranse»?
Sagen forklarer at intensjonen med monologen hans var å angripe et rasistisk tankegods. Men hva slags effekt ville sendingen ha hatt, dersom den hadde blitt hørt av morfaren min før han fikk budskapet fra moren min om at hun var gravid med en «afrikaner»?
Kontrafaktisk historie er spekulativt, og leserne kan ha delte meninger her.
Men ser man til vitenskapelig evidens, så lærer man at Sagens nedsettende humor kan ha den motsatt effekten av det komiker og samfunnsdebattant Shabana Rehman Gaarder rammer det inn som: En antirasistisk strategi.
Forskningen til professor i sosialpsykologi, Thomas E. Ford, viser hvilken påvirkningskraft nedsettende («disparaging») humor har på diskriminerende holdninger hos tilskuerne.
Den nedsettende humoren kan føre til at toleransen overfor diskriminerende holdninger normaliseres, og den kan, i noen tilfeller, forsterkes.
Et eksempel Ford viser til er forskning som viser at sjåvinistiske menn som utsettes for sjåvinistisk humor i større grad viser vilje til å voldta kvinner, sammenlignet med sjåvinistisk menn utsatt for ikke-sjåvinistisk humor.
Ford forklarer at for personer som utsettes for fordommer, er holdningen om at «en nedsettende vits bare er en vits» noe som trivialiserer den feilslåtte behandlingen av historisk undertrykte grupper, inkludert kvinner, homofile, raseminoriteter og religiøse minoriteter, holdninger som igjen bidrar til fordomsfulle holdninger.
Ford oppsummer med at psykologisk forskning viser at nedsettende humor er langt mer enn «bare en vits». Uavhengig av intensjonen bak vitsen, kan det ha alvorlige sosiale konsekvenser, ved at fordommer slippes løs. Dette skjer når personer som utsettes for fordommer fortolker nedsettende humor som «bare en vits», med intensjon om å gjøre narr av den det vitses om og ikke selve fordommen i seg selv.
Til tross for Rehman Gaarders støtteerklæring til Sagen, er det legitimt å betvile at Sagens innslag vil redusere diskriminerende holdninger, av klimafornektende eller rasistisk art, blant NRKs lyttere. Det kan vi fastslå med utgangspunkt i dagens vitenskapelig kunnskapsbase.
Som institusjon er Pressens Faglige Utvalg (PFU), kjent med Fords forskning allerede. Det er ikke første gangen Sagen forsøker å bekjempe rasisme ved å ta i bruk et nedsettende, rasistisk humorinnslag.
I «Faktore», som ukens vinner, i en NRK sending høsten 2017, gjør han narr av samer vedrørende kulturell appropriasjon.
Etter at han viste Stella Mwangi ikledd en Samekofte, ble vi minnet av Sagen om at «Nei, men det går fint. Svarte og samer kan låne av hverandre. For minus og minus blir som kjent pluss».
Implisitt i teksten er en kobling mellom samer og «svarte» som er negativ, noe de fleste vil sammenligne med noe av lav verdi.
Sagens vits er ikke mulig å forstå uten å aktivere et rasistisk tankesett. Det var dette jeg påpekte i klagen min til PFU den gangen, samtidig som jeg viste til Ford.
Om NRK har en antirasistisk strategi, må Sagens humoristiske tilnærming vurderes som feilslått.
Jeg stiller også spørsmål ved våkenheten i NRKs redaksjon, når manuset til Sagens planlagt radiosending bruker ordet «neger» syv ganger, et ord som NRKs egne retningslinjer sier på det sterkeste bør ikke brukes. Er dette systemsvikt eller inkonsekvens?
Kunnskapsgrunnlaget viser at NRKs tilnærming til rasisme er feilslått.
Tilbake til kontrafaktiske tenkning: basert på dagens vitenskapelige kunnskapsgrunnlag, tror jeg ikke at morfars rasistiske tankegods hadde blitt svekket, dersom han hadde hørt på Radioresepsjonens innslag fra forrige uke.
Hans daværende holdninger kunne tvert imot ha blitt styrket.
Tilbake i 1972, uten mot og en god venninne, kunne utfallet av mors samtale med morfar ha blitt annerledes.
