Noen mener at innslaget var et eksempel på gammeldags rasisme som ingen egentlig står for lenger og derfor ekstra flaut. Men det er ikke sant.
Senest for noen uker siden ble et barn i mitt bekjentskapskrets kalt for neger av en medelev i en kontekst og med en intensjon som såret grusomt.
Dette må vi snakke opp, kødde brutalt og grensesprengende med og hele tiden iscenesette for å skjønne hva det er vi har med å gjøre. Sparke oppover. Og nei, det finnes ingen fasit på hvordan det skal gjøres. Komikere må hele tiden våge å berøre tematikken på utallige måter. Det farligste er stillheten. At ingen sier en dritt. Ingen bryr seg. Ingen tar det opp.
Det at også Greta Thunberg var nevnt i samme notat, iscenesatte ytterligere den flaue forakten vi har med å gjøre. Tore Sagens innlegg sparket kraftig til hvit «herrefolk-mentalitet» som er en del av den grumsete bagasjen til rasister.
Hvis ikke en hvit mann som Tore Sagen skulle tatt strupetak på dette, hvem ellers? Et slikt spark til flau og bedriten atferd blant hvite rasister, må tas av hvite komikere. De bør dra den så langt de kan, inn i de mørkeste kroker av menneskelig ondskap.
Det er ikke ulovlig å bli krenket slik mange later til å tro. Det er heller ikke forbudt å bli lei seg når noen iscenesetter og trigger følelser og erfaringer som er vonde. Det er jo nettopp derfor satire skaper debatt, reaksjoner og bevegelser.
Tore Sagen i radioprogrammet Radioresepsjonen har fått mye kritikk de siste dagene.
Rasismen lever. Men det er ikke det denne feiden rundt Radioresepsjonen handler om. Denne feiden handler om en liten klikk som angriper satiren i den grad at ytringsrommet stenges og selvsensur skjer nærmest som en ryggmargsrefleks. Det burde bekymre langt mer enn debatten om hvor feil og smaksløs selve satiren ble mottatt.
Heller ikke handler denne feiden om god eller dårlig humor. Vitser som funker eller ikke funker. Det dette dessverre handler om er at Tore Sagen i kjølvann av kritikken ser ut til å mangle antirasistisk ryggrad til å stå i denne stormen. Det er den hvite manns store svakhet.
Anklager om rasisme gjør at antirasisten kollapser, bøyer nakken og glemmer hvorfor de først tok opp rasisme. De klarer ikke å stå i det. De klarer ikke å stå i sin egen antirasistiske tilnærming.
- Kronikk:
Han er svakere stilt fordi han er hvit mann og han får høre om hudfargen sin så øra flagrer. Godt støttet av redaksjonsansvarlig som også tilsynelatende synes såpass synd på fargede og svarte kritikere at han tar ned den delen av programmet som kunne i stormen og vist hvilken kontekst det ble sagt i, og hvilken sammenheng og intensjon som lå bak.
Dermed gjør de begge seg skyldige i at det nå florerer et snutt på nettet uten kontekst, at det nå skjer karakterdrap på Tore Sagen over en lav sko, slik at han må rykke ut og si at han ikke er en rasist.
Slik sett er reaksjonene på satiren den egentlige satiren.
Det er ikke første gangen dette har skjedd på kort tid i Norge. Reaksjonene mot barneboken Sitronlimonaden, som ble hengt ut som rasistisk, var like politisk korrekt som antirasistisk. Men en setning tatt ut av konteksten ble ikke tolerert.
Stovner videregående skole gjeninnførte revytradisjonen nylig. Etter mange år hvor ingen spurte etter talentene på Stovner. I etterkant ble revyen hengt ut som rasistisk fra flere voksne som ikke hadde sett revyen, på sosiale medier.
Metoden som nå blir brukt av en forholdsvis liten, men svært støyende bevegelse, er å kjeppjage og starte lynsjestemning mot dem som bruker ytringsfriheten og forsøker å forklare kontekst. Sak diskuteres ikke, men man går på person.
I kulissene er kulturkrigen langt verre. Folk blir mobbet og oppsøkt i private forum, barn, privatøkonomi og andre former for karakterdrap blir systematisk brukt for å få folk til å skamme seg og trekke seg fra å lage kunst, skrive bøker, eller delta i den offentlige samtalen. Uenighet blir ikke tolerert.
Det blir bedrevet en helt ekstrem form for faktaforvrengning for å sette i gang med personangrep fordi man ikke liker kunsten, boken, eller humoren. Kritisk offentlig samtale lider under dette. Men det knekker også rammene for ytringsfriheten og reduserer rommet for å prøve og feile, men også sparke oppover. Noe som er helt nødvendig i de sjangrene som skal være grenseoverskridende.
Tore Sagen besto ikke prøvelsen det er i vårt moderne samfunn og stå i de prinsipielle stormene, det skremmer vettet av andre kunstnere og det er også nettopp det som gir næring til høyrepopulister, som gleder seg over at det nå er ingen, ingen som helst forskjell mellom antirasister og rasister i anklagene.
Trekker man seg ved første anklage om krenkelse er man ferdig og man har sviktet et viktig prinsipp.
Hadde vi lyttet til rasismekritikken og for eksempel stanset revyen, sluttet å møte opp på Stovner skole eller sluttet å tulle med det elevene faktisk er opptatt av, hadde Stovner skole aldri kommet frem til Høylandet og vunnet norgesmesterskap i revy. For nyskapende og modig fornyelse av hele revytradisjonen.
Hvis komikere begynner å ta hensyn til alle andre kontekster kan man slutte med humor. Det er den egentlige rasismen. Som er det Tore Sagen er utsatt for. Godt hjulpet av flere komikere, politikere og samfunnsdebattanter.
Det er farlig det. Dette krever en helt egen styrke av alle utøvere i kunsten å delta i offentligheten. Det betyr å ikke la seg bli sensurert, men tåle kritisk debatt og reaksjoner, å ta noe ned, å fjerne kontekst, og late som om det man gjorde likevel var noe annet enn det var, for å please kritikere, da har man egentlig sagt opp jobben sin og samfunnsoppdraget sitt.
