NRK-serien «Frontkjempere» har rullet over TV-skjermene fra 6. april. Seerne får blant annet presentert det frontkjemperne oppgir som sine motiver for å kjempe på tysk side og deres handlinger på Østfronten.
Men allerede før første episode vises, har en gruppe historikere tatt grundig avstand fra serien. De bruker ord som hvitvasking og glorifisering av frontkjemperne.
Historikeren Terje Emberland sier innledningsvis i serien at historikernes viktigste oppgave ikke er å fordømme, men å forstå motivene: hva var det frontkjemperne tenkte, hvorfor vervet de seg og hvorfor var det noen som deltok i folkemordet? Men forholdet mellom fordømmelse og forståelse er ikke så enkelt.
Frontkjemperne bør fordømmes for sin bistand til fienden og for krigsforbrytelser de har begått. De har fått sin dom og straff. Vi bør fortsatt fordømme handlingene, men prøve å forstå menneskene.
Dette siste er spesielt interessant for meg som frontkjempersønn, men det er også viktig i en større sammenheng.
Blir forkjemperne forherliget?
Vårt bilde av krigen var i mange år som et svart/hvitt-drama, en kamp mellom helter og skurker. Marte Michelet ble sterkt kritisert for faktafeil av historikere for boka «Hva visste Hjemmefronten?» – sannsynligvis med god grunn.
Men Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen aksepterer i sin motbok «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste Hjemmefronten?» at «antisemittiske haldninger gjorde seg gjeldande innanfor rekkjene til motstandsrørsla òg» (side 95).
Striden synes dermed å stå om hvorvidt det er faktisk grunnlag for å hevde at slike holdninger ga seg utslag i dårligere beskyttelse av jødene. Men med erkjennelsen av at også Hjemmefronten var preget av antisemittiske holdninger, har vi kommet et stykke bort fra en endimensjonal framstilling.
Kritikken mot frontkjemperserien gjelder ikke først og fremst faktafeil. I stedet hevdes det at historien er skjevt framstilt og at frontkjemperne blir forherliget. Men serien er mer nyansert enn som så. Den viser at Tyskland ikke førte en erobringskrig på Østfronten, men en tilintetgjørelseskrig.
Det vises også hvordan de militære styrkene begikk krigsforbrytelser, og at norske frontkjempere var involvert i dette. Riktignok ser vi ikke en aktiv intervjuer som stiller kritiske spørsmål til frontkjemperne. Men deres versjoner blir kritisert og balansert av sju fagpersoner.
Frontkjempernes fortellinger gir et bidrag til å forstå hvordan de tenkte og tenker, både om sine motiver og sine handlinger. Vi bør være klare for dette 76 år etter at krigen tok slutt. Og en slik forståelse hindrer ikke at handlingene fordømmes.
Hvorfor er dette viktig?
Det har vært mange oppfatninger om frontkjempernes motiver for å kjempe på tysk side. Professor Johs. Andenæs skrev i sin bok «Det vanskelige oppgjøret» at blant dem som meldte seg til tysk militærtjeneste «var det således utvilsomt en høy prosent av kjekk ungdom, som under andre miljøforhold kanskje ville ha funnet utløsning for sin begeistring og eventyrlyst ved dristig innsats på den «illegale» front»» (s. 53).
Historikeren Sigurd Sørlie sier i boka «Solkors eller hakekors» at mye tyder på at en betydelig andel av dem som gikk inn i tysk tjeneste var medlemmer av NS allerede før okkupasjonen.
Men han betviler ikke at kampen mot kommunismen, ønsket om å bidra til en sterk norsk stilling i et framtidig tyskdominert Europa og solidariteten med Finland var sentrale motiver for mange. For øvrig var ofte også antisemittiske og rasistiske elementer til stede som motivasjon (s. 93-111).
Vi kan altså anta at det var mange veier som ledet fram til valget om å bli frontkjemper, inkludert oppvekstmiljøet. Videre at det ikke er noe som tyder på at frontkjemperne hadde lavere moral enn folk flest. Og endelig at det også fantes aktverdige motiver for deres handlingsvalg.
Hvorfor er det viktig å høre hva frontkjemperne mente, med deres egne ord?
En grunn er at det kan bidra til å gi svar på spørsmål som: Kunne vi selv havnet på feil side i bestemte situasjoner? I dag er dette aktuelt som aldri før, når vi erfarer at noen slutter seg til voldelige høyreekstreme bevegelser, eller blir IS-krigere eller IS – koner.
Kan erfaringene fra krigen gi oss kunnskap vi trenger til å motarbeide oppslutning om ekstreme og voldelige bevegelser?
(Forfatteren er professor i internasjonal rett ved UiO, men skriver her som privatperson.)
FØLG DEBATTEN:
