Hopp til innhold

Takk, Sylvi

Jeg er neppe den eneste som lyver når folk spør hva jeg mener om Sylvi Listhaug.

Sylvi Listhaug taler i Drammen

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug taler på Strømsø torg i Drammen 1. mai. «Når hun tar møkkajobben med å være streng grensevokter som lukker døren i ansiktet på flest mulig flyktninger, kan jeg fortsette å gjøre det Arnulf Øverland harmdirrende fordømmer, å sitte trygt i mitt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem!», skriver Harald Eia.

Foto: Bendiksby, Terje / NTB scanpix

Harald Eia er fast spaltist i Ytring på radio og nett.

Denne uken spurte Dagbladet det norske folk om vi synes Sylvi Listhaug gjør en god jobb som innvandrings- og integreringsminister, og konkluderte med at «Frp-Sylvi splitter Norge». For det ser virkelig ut som om Sylvi splitter oss. Vanligvis mener vi nemlig ikke så mye om statsråder. Ber man det norske folk om å vurdere innsatsen til forskjellige ministre, får man en skyhøy «vet ikke»-prosent, som oftest rundt 40–50 prosent. Hva synes du for eksempel om jobben EØS- og EU-minister Elisabeth Aspaker gjør? Eller landbruks- og matminister Jon Georg Dale? Hvis du svarer: «Jeg synes EØS-Aspaker gjør en kjempejobb, men er enormt skuffet over hva matminister Dale har gjort i det siste», og du ikke er med i Europeisk Ungdom eller Småbrukarlaget, vel, da tror jeg rett og slett at du bløffer.

Sylvi er laget av et så hardt og kaldt metall at vi andre kan fortsette å leve i anstendighet, med selvbedraget intakt.

Men sånn er det ikke med Sylvi Listhaug. 55 prosent av oss synes hun gjør en god jobb, 38 prosent at hun gjør en dårlig jobb, og bare syv prosent sier at de ikke vet hva de mener om jobben hun gjør. Noen elsker Sylvi, noen misliker henne, og veldig få er i villrede. Så ja, det kan se ut som om kontroversielle Sylvi splitter oss.

Sylvi tar møkkajobben

Men heller enn å splitte oss, tror jeg snarere Sylvi speiler splittelsen i oss. Jeg er nemlig splittet selv mellom hensynet til eget omdømme som good guy, og min bekymring for flyktningstrømmen. Og det vidunderlige med Sylvi er at hun lar meg fortsette å leve med denne splittelsen. For når hun tar møkkajobben med å være streng grensevokter som lukker døren i ansiktet på flest mulig flyktninger, kan jeg fortsette å gjøre det Arnulf Øverland harmdirrende fordømmer, å sitte trygt i mitt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Nesten alle sammen som kommer er jo menn! Dette går ikke! Vi må skalke lukene og stanse lekkasjene! Nå!

Ja, bare hån meg for min svakhet, Øverland. Men til mitt forsvar vil jeg si: Mens Sylvi bare har ansvaret for innvandring og integrasjon, har jeg et mye større ansvar. Jeg er pappa til to døtre, jeg har venner og naboer, jeg har en kjæreste. Og for dem vil jeg fremstå som et godt og aktverdig menneske. For dem vil jeg jo ikke vise mine bekymringer, min frykt for fremtiden. Foran dem vil jeg ikke rope med skingrende stemme: «Det kommer masse folk hit til et av verdens rikeste land, uten kvalifikasjoner, uten språkkunnskaper! De kommer til å undergrave velferdsstaten!» For, så med, panikk i stemmen, å hvese: «Nesten alle sammen som kommer er jo menn! Dette går ikke! Vi må skalke lukene og stanse lekkasjene! Nå!»

Nei, foran barn, naboer og kjæreste vil jeg heller stå rak og si, med en røst fylt av moralsk harme: Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter

Innerst inne

40 prosent av dem som stemmer Arbeiderpartiet synes Sylvi gjør en god jobb. Fordi, tror jeg, de som meg innerst inne er takknemlige for at Sylvi er laget av et så hardt og kaldt metall at vi andre kan fortsette å leve i anstendighet, med selvbedraget intakt. Et selvbilde som sier at vi bryr oss om alle mennesker i hele verden, og ikke først og fremst oss selv og de andre fem millionene som bor trygt innenfor landets grenser.

Jeg er nemlig splittet selv mellom hensynet til eget omdømme som good guy, og min bekymring for flyktningstrømmen.

Overfor Sylvi kjenner jeg derfor den samme takknemlighet som for norsk alkohollovgivning. Når mine unge tenåringsdøtre spør meg om å få med en flaske vin på fest: «Altså, jeg personlig er av den oppfatning at dere burde kunne få alkohol av meg. Men dessverre: Alkoholreglene her på berget er laget av engstelige kristenmoralister som sier man må være over 18 år for å drikke. Helt tullete, spør dere meg. Så, ja, jeg er stadig en kul pappa, men loven er loven, og ferdig med den saken!» Og så, lavt, til norske myndigheter: tusen, tusen takk.

Etter meningsmålingen sa Sylvi Listhaug til Dagbladet at hun var glad for den store støtten: «Dette setter jeg stor pris på», sa hun. «Det gir meg et løft når det blåser som verst».

Overfor Sylvi kjenner jeg derfor den samme takknemlighet som for norsk alkohollovgivning.

Plagede sjeler

Nå er det litt rart at Sylvi blir glad for å bli løftet opp når det blåser som verst. Når det blåser vil man jo heller støttes av folk med tyngde som står stødig. Men da må jeg skuffe Sylvi, for vi som støtter henne har verken tyngde eller står særlig støtt. Vi er svake og splittede, våre sjeler er plaget av et ubrukelig kompromiss mellom frykt, medfølelse og skam.

Det er derfor jeg svarer, når meningsmålingsinstituttet ringer:

- Det er Harald..

- Hei, det er fra IPSOS her: Synes du Sylvi Listhaug gjør en god jobb?

- Jajaja!

- Eh.. det er noe kjent med stemmen din, du er ikke Harald Eia?

- Nei! Nei! NEI!

LES OGSÅ Eias tidligere spalter: Det politiske følelsesmennesket, Religion går over av seg selv og Kroppspress? Jeg klikker!

HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.