Hopp til innhold

Det politiske følelsesmennesket

Politikk for meg handler nesten bare om følelser. Og det gjør at jeg i løpet av en dag kan skifte politisk ståsted ti ganger, minst. Det er et slit, tro meg.

Gjesp

«Søvnmangel gjør meg mer høyrevridd», skriver kronikkforfatter.

Foto: TORU YAMANAKA / AFP

Harald Eia er fast spaltist i Ytring på radio og nett.

Politikk for meg handler nesten bare om følelser. Og siden følelsene mine er så lett påvirkelige av ytre omstendigheter, gjør det at jeg i løpet av en dag kan skifte politisk ståsted ti ganger, minst.

Søvnmangel, for eksempel, gjør meg mer høyrevridd. I utgangspunktet hører jeg til i Arbeiderpartiet, men har jeg sovet lite en natt, slik som jeg gjorde natt til tirsdag 8. mars, og jeg sitter der ved frokostbordet, trøtt og sur og med mindre empati og mer hardhet enn jeg pleier og leser om at i kvinner i Norge fortsatt tjener mindre enn menn, så tenker jeg ikke som jeg pleier «Huff, dette er urettferdig». Jeg tenker: «Ja, men damer jobber i offentlig sektor og deltid! Det er klart damer tjener dårligere enn menn. Jobb med noe annet og like mye som oss, dere, så skal dere nok tjene likt!»

Besøk på pleiehjemmet gjør meg venstrevridd

Denne dagen skulle jeg besøke moren min på pleiehjemmet, hun er 90 år og har begynt å surre litt. Jeg skulle plukke opp søsteren min, som selv bor på et psykososialt senter – vi er tunge brukere av velferdsstaten i vår familie – og alt dette dytter meg over mot venstresiden, såklart.

For hvordan skulle det gått hvis jeg selv skulle ta meg av min egen familie med alderdom og psykiatri. Da vil jeg mye heller betale masse skatt. 60-70-80 prosent skatt, med glede! Så når jeg sitter i bilen sammen med søsteren min på vei for å besøke mor på pleiehjemmet, da siger jeg over mot SV, kanskje til og med venstresiden av SV, hvis det fortsatt er plass til noen fraksjoner i dette lille parti?

Hvis jeg selv skulle ta meg av min egen familie med alderdom og psykiatri, vil jeg mye heller betale masse skatt. 60-70-80 prosent skatt, med glede!

Harald Eia

Men, på vei ut til moren min er det plutselig kø, klokka er to på ettermiddagen og det er kø! Da blir jeg umiddelbart Frp’er. Jeg sitter inne i bilen min og roper:

– Neimen bygg nå firefelts vei, for svarte svingende! Få bort Mijøpartisurret, og få inn noen driftige høyrefolk på banen her som kan lage litt vei i den norske grautvellinga!

Men når søsteren min og jeg setter oss ned ved siden moren min, og jeg ser at moren min gråter fordi hun ikke lenger husker hvor hun bor, så fordamper Frp’eren i meg. Jeg fylles av en ømhet og tenker at jeg skal søren meg stemme på det koselige, snille eldrepartiet Krf neste gang.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Et tiendedels sekund i Høyre

Så sier mor plutselig at hun er lei seg. Ikke fordi hun ikke husker hvor hun bor, men på grunn av Nils Henrik Abel.

– Nils Henrik Abel? sier søsteren min. – Hvem er det?

– Vet du ikke dét?, sier mor, sjokkert: egentlig en tilgjort sjokkerthet hun alltid har vist overfor folk som ikke vet det hun tilfeldigvis vet, en uvane jeg også dessverre har arvet.

Akkurat da får jeg lyst til å stemme på Senterpartiet, vet ikke hvorfor.

Harald Eia

Jeg kjenner jeg blir rasende på det norske skolesystem, som ikke har klart å lære alle hvem Nils Henrik Abel er. I et tiendedels sekund dras jeg mot kunnskapspartiet Høyre igjen.

– Det er Norges fremste matematiker. Han døde bare 26 år gammel, av tuberkulose, sier mor, i et plutselig anfall av klarhet, og hulker. Mens jeg holder henne i hånden over denne plutselige sorgen over Abel (som døde i 1829, ingen kan ha grått over den mannen på nesten 200 år) så kommer en pleier forbi. Hun smiler vennlig. Jeg ser hun er fra et land i Østen, og jeg håper at søsteren min ikke skal spørre hvor pleieren kommer fra, som hun pleier. Selv om Frp’eren i meg synes det er greit, hvorfor kan man ikke spørre folk om hvor de kommer fra?

Men ikke nå, nå er jeg langt ute på venstresiden og veldig sensibel for å fornærme nye landskvinner, men i stedet roper søsteren min:

– Mor gråter på grunn av en som døde for over 100 år siden som vi ikke kjenner, ikke noe å bry seg om.

– 200 år! skriker mor.

Akkurat da får jeg lyst til å stemme på Senterpartiet, vet ikke hvorfor.

FØLG DEBATTEN: NRKYtring på Twitter

Snuser på Rødt

Når jeg så, etter en hyggelig men også ganske oppskakende time, kjører søsteren min hjem, mens jeg sammenligner våre liv og tar inn over meg hvor heldig og privilegert jeg er, flyter jeg stadig lenger ute på venstresiden. Jeg vil si jeg snuser på Rødt. Når jeg setter av søsteren min ved den institusjonen hvor hun bor, har jeg til og med blitt tilhenger av politisk korrekt språkbruk, hvor man ikke sier galehus og gamlehjem, men psykososialt senter og bo- og behandlingssenter.

«Hvorfor skal vi på død og liv kalle en spade for en spade», tenker jeg, «språk skaper virkelighet. Ikke si uhjelp, si bistand, det vil være mye bedre for folk i utviklingshemmede land».

Jeg undrer på om jeg vil ende dagen i Rødt-leiren, så ser jeg at det er en kø. Hva er det nå da tenker jeg, så er det fader meg et 8.mars-tog som krysser veien, og hindrer trafikken.

Harald Eia

Mens jeg kjører hensynsfullt og venstrevridd, litt under fartsgrensen, på vei inn mot sentrum av Oslo, samtidig som jeg lurer på om jeg kommer til å ende dagen i Rødt-leiren, enser jeg at det er en kø. Det er fader meg et 8.mars-tog som krysser veien, og hindrer trafikken.

– Nei, men i svarte hva er dette for noe tull, nå må de holde opp med dette tullet som stopper trafikken, som er mye viktigere, roper jeg, og kastes umiddelbart tilbake mot høyre, med en voldsom, Donald Trump-aktig kraft.

Siden jeg fra er så langt ute på venstresiden fra før, skyves jeg heldigvis ikke lenger til høyre enn at jeg atter lander på Arbeiderpartiet – hvor jeg altså er så løst festet at jeg allerede gruer meg til resten av uken, og alle de tallrike politiske revolusjoner og maktskifter som kommer til å herje i min stakkars, svake politiske sjel.

  • HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.