For en tid tilbake var jeg på et foredrag med en mann som fortalte en sterk historie fra eget liv, om vold og overgrep i barndommen. Så drar en av tilhørerne opp strikketøyet.
Det som skjer da er at du som publikum forteller foredragsholder at dette er ikke så viktig for deg. Der står en mann og forteller en heftig historie, man ser på ham at det koster å åpne seg, og så sitter du der og strikker.
Det er respektløst å strikke på møter. Det mener også en rektor i Rogaland og har nå lagt ned forbud mot å strikke på skolens møter. Så kommer spørsmålet, når er det greit å ta opp strikketøyet? Det er mange møter i løpet av en dag, for ikke å snakke om i løpet av et år.
I min verden er strikketøy en hobby, og blir hjemme på foredrag og møter.
Det er ikke greit å ta fram strikketøyet under en gudstjeneste, dåp, bryllup eller worst case begravelser. Dèt er også møter som har sin betydning i den gitte situasjonen.
Det er fortsatt ingen som tar med strikketøyet i kirken, selv om det er lydløse bambuspinner.
Det var argumentet til lærerne, at de godt kunne finne pinner som var lydløse, men sånn er det når man ikke har skjønt problemet. Det er vel så mye signalet du sender ut som lyden. For strikking på møtet er et problem.
Det er en hobby, akkurat som fluebinding og like irriterende på et møte som de som ruller nedover Instagram og sender sms. Det er flere som nærmest føler at strikketøyet er blitt en del av dem. Da er det på høy tid å rive seg løs.
Det er altså ikke lyden som er problemet, men oppmerksomheten og respekten for møteholder. Signalene du sender ut: «Bare snakk du, jeg bare strikker litt jeg, dèt er viktig for meg»
Det er som om fastlegen din sitter og strikker når du kommer inn til konsultasjon. Det hadde tatt seg ut om fastlegen kom til møte på Nav med strikketøyet og sa «jeg konsentrerer meg bedre når jeg har noe i hendene», for så å sette i gang med vrangborden.
Så hvis en hobby skal være greit på møter, hvorfor stoppe der? Hva med bunadssøm og annet broderi? Noen tar rubiks kube i blinde, og får kanskje roen av det. Hva med de unge voksne, perling av øredobber eller moderne fargerike plastarmbånd.
De fleste vet når det ikke passer seg, og strikketøyet er ikke med overalt, heldigvis.
Jo da, jeg kan strikke uten at det behøver å ta så mye oppmerksomhet fra meg, men det blir støy i forsamlingen. Det er derfor det heter møte og ikke strikkekveld.
Og hadde jeg vært møteholder så hadde jeg mislikt at folk strikket mens jeg prøvde å formidle mitt budskap, som jeg antakeligvis har jobbet mye med og vært litt nervøs for å presentere.
Jeg lurer på hvordan det føles når folk drar i garnnøstene og starter en ny omgang med pinnene. Det gir neppe selvtillit til den som snakker.
Vi mennesker har også en tendens til å tro at vi har mer kontroll over vår situasjon enn vi har. Sitter jeg og strikker enkelt frem og tilbake uten mønster mens jeg ser på TV går det helt bra, men innimellom faller jeg inn i strikketøyet mitt og lurer på hva var det hun sa på TV nå… Det er litt som å gi mannfolk verktøy, de blir døve. Strikketøyet kan ha samme funksjon.
Så til de som ikke kan konsentrere seg uten å ha noe i hendene. Da må du heller jobbe med konsentrasjonen din enn strikketøyet ditt.
Vi forventer at barn skal sitte stille på skolen i mange timer hver dag. De eldre barna må som oftest ha mobilen i et skap eller i sekken, avslått.
Så skal vi voksne, og her lærere, ikke klare å følge med på et møte som kanskje varer en time. Dere er jo tross alt på jobb og dere får betalt for å være lærere, ikke for å fullføre mariusgenseren.
Strikketøy har gitt meg fantastisk mange gleder. Det er en god samtalestarter på toget eller flyet, en fin måte å slå i hjel tiden på. Men vi strikkere lider av en særegen form for omgangssyke, det er bare èn omgang til, og så èn runde til og…Det er avhengighetsskapende. Akkurat som å se på telefonen, du skal bare sjekke litt til.
Strikke i vei og scroll på telefonen, ta alle de omgangene du trenger, men ikke på møter. Der skal vi lytte med hele oss.
