Viggo Kristiansen sonet 21 år for et drap han ikke begikk. Birgitte Tengs fetter ble dømt til å betale erstatning for et drap han ikke begikk. De er begge påført betydelig og uopprettelig skade.
Det er ikke mulig å gå videre etter slike justismord uten å ta lærdom og revidere institusjonene. Også lovendringer må vurderes. Det kan ikke garanteres mot liknende utfall i fremtiden. Målet må likevel være at noe liknende aldri skjer igjen.
Det bør ikke lenger være mulig å bli dømt til erstatning når man samtidig frikjennes for straff.
Forskjellige beviskrav
Jurister forklarer reglene med at det kreves sterkere bevis for å idømme straff enn erstatning for samme påståtte handling. Dersom retten mener at bevisstyrken ligger mellom kravet for straff og erstatning, blir man frifunnet for straff og dømt til erstatning.
Lovverket må imidlertid også ivareta internasjonale menneskerettigheter, herunder uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6, som bl.a. innebærer at man har krav på å anses som uskyldig etter frifinnelse.
Det er ikke bevisreglene – men dette – som gjør at folk flest ikke forstår hvorfor man kan dømmes til å betale erstatning for noe man er frikjent for. Og det med rette.
Hvis man spør Birgitte Tengs fetter om han følte seg frifunnet etter dommen i 1998, er svaret garantert nei. Han har opplevd seg stemplet som gjerningsmann og har i mange år bodd i utlandet.
Å idømme erstatning etter frifinnelse for straff undergraver frifinnelsen og strider derfor mot den alminnelige rettsoppfatning.
Ensrettingsprinsippet
Den danske «rettspleielov» forbyr at siktede dømmes til erstatning dersom vedkommende er frifunnet for straff – det såkalte ensrettingsprinsippet. I Sverige oppstår ikke problemet fordi beviskravet for straff og erstatning der er det samme. Ordningen med uavhengig straff- og erstatningsansvar er dermed særnorsk.
Den har videre ingen lang tradisjon hos oss. Straffeprosessloven av 1887, som ble avløst av gjeldende lov fra 1981, bygget også på et ensrettingsprinsipp tilsvarende dansk rett.
I 2016 foreslo dessuten Straffeprosesslovutvalget å gjeninnføre ensrettingsprinsippet i Norge. Flere påtaleinstanser, herunder Riksadvokaten, gikk imidlertid imot forslaget, som senere er blitt lagt på is av departementet. Det er nå god grunn til å ta forslaget frem igjen og få det vedtatt.
Påtalemyndigheten respekterer naturligvis uskyldspresumsjonen og EMK, men gikk imot forslaget bl.a. ut fra et syn om at det kan være ønskelig å plassere erstatningsansvaret hos den som anses som «reelt sett skyldig». Begrunnelsen er klart problematisk og fremstår som en motsigelse sett opp mot uskyldspresumsjonen.
Grunnen til at ensrettingsprinsippet ble fraveket i Norge i 1981, var hensyn til fornærmedes behov for kompensasjon. Dette er en legitim grunn, men det kan hevdes at lovgiver feilaktig plasserte regningen hos uskyldige personer.
Når en sak forblir uoppklart, er det mest nærliggende at erstatning til fornærmede dekkes av staten, fortrinnsvis som ledd i en modifisert versjon av ordningen om voldsoffererstatning.
Voldsoffererstatning gis fordi samfunnet har medansvar for å beskytte borgerne mot vold, for å oppklare straffesaker og for å reparere skade når overgrep har funnet sted. I 2016 foreslo Straffeprosesslovutvalget, på liknende måte, at erstatning ved frifinnelse skulle dekkes gjennom en statlig garantiordning.
Korreksjon av justismord
Når en straffesak kommer opp i rettsapparatet, vil erstatningsansvaret regelmessig bli behandlet og avgjort i samme rettssak etter de samme spilleregler (straffeprosessloven). Det er ressurseffektivt og fornuftig.
Når det blir aktuelt å rydde opp etter et justismord, må derimot straffansvaret og erstatningskravet behandles i separate rettsprosesser etter forskjellige spilleregler.
Erstatningskravet behandles da etter tvisteloven, ikke straffeprosessloven.
Det er vanskelig å begrunne forskjellen.
Tiårsfrist for erstatning
I tillegg til det åpenbare i at to rettsprosesser er unødig fordyrende for partene og rettsapparatet, inneholder tvisteloven en egen 10-årsfrist å kunne gjenåpne sak om en idømt erstatning. Viggo Kristiansen er i den uheldige situasjon at mens han i en ny straffedom nå vil bli renvasket for straffansvar, kan han i utgangspunktet ikke frifinnes for det idømte erstatningsansvaret på ca. 1,7 millioner kroner, siden 10-årsfristen for lengst er passert.
Den som opprinnelig blir frifunnet for straff, men dømmes til erstatning – slik som Birgitte Tengs fetter, kan havne i tilsvarende problem når den straffbare handling først oppklares senere enn 10 år etterpå.
Det er vanskelig å se at 10-årsfristen kan forsvares ut fra uskyldspresumsjonen og den alminnelige rettsoppfatning.
Det overordnede er at det i fremtiden ikke bør være mulig å bli dømt til erstatning og samtidig bli frifunnet for straff.
Ensrettingsprinsippet bør dessuten videreføres også i reglene om behandlingen av justismordsaker. Dette ved at erstatningsansvaret i utgangspunktet kan gjenåpnes, behandles og avgjøres i samme sak, sammen med straffansvaret.
