Statkraftparadokset

Mens aktivister nylig okkuperte departementer for å presse regjeringen til å rive Statkrafts vindturbiner på Fosen, pågikk lignende demonstarsjoner mot Statkraft også andre steder.

Torsdag 23. februar ble en gruppe demonstranter utenfor Statkrafts vannkraftverk i Sør-Chile skutt med blyhagl av politi, som er permanent stasjonert på Statkrafts eiendom. Politiets kuler traff blant annet en ung mann i øyet, og etter flere dager på sykehus er det fremdeles uvisst om han vil få tilbake synet på øyet som ble truffet.

I likhet med den siste ukens demonstrasjoner i Oslo må vi tilbake til Alta-konflikten for å forstå konflikten som nå pågår i Sør-Chile.

De store protestene mot vannkraftutbygging i Alta førte til at regjeringen i 1986 vernet store deler av gjenværende norske vassdrag, og med dette satte en stopper for nye store vannkraftutbygginger i Norge.

I mangel på prosjekter innenfor norske landegrenser søkte Statkraft seg til internasjonale markeder, særlig i det globale sør hvor flere land hadde privatisert kraftanleggene og vannrettighetene.

I Statkrafts styre, men også på stortinget og i regjering snakket man på tidlig 2000-tallet om å «vitalisere» Statkraft gjennom å gjøre selskapet til et stort internasjonalt konsern. På denne måten kunne selskapets vekst frikobles fra de vernede norske vassdragene, og på sikt sikre staten voksende avkastning uavhengig av det begrensede ressursgrunnlaget her hjemme.

Vitaliseringen av Statkraft har bidratt til utbygging av fornybar energi også utenfor norske landegrenser, men i praksis har det ved flere anledninger betydd å flytte konfliktene til nye områder.

I Chile har Statkraft møtt storstilte protester siden 2006, og i nabolandet Brasil har en av selskapets demninger blitt kalt «en demokratisk katastrofe» av en av landets største sosiale bevegelser.

Der vi i Norge har en statsminister som i det minste innrømmer statlige menneskerettighetsbrudd, møtes demonstrantene i Chile med væpna politi som åpner ild.

Statkraft-konflikten i Sør-Chile har på den ene siden kulturelle og spirituelle dimensjoner, da kraftanleggene oversvømmer områder rundt en elv som anses som hellig av urbefolkningen i området.

På den andre siden handler denne konflikten om kontrollen over land og vannrettigheter som ble privatisert under militærdiktaturet i Chile, og som førte med seg kanskje den største konsentrasjonen av ressurser på utenlandske hender verden har sett.

I tillegg til et ønske om å bevare spirituelle områder, protesterer mange mot Statkraft fordi de mener selskapet har tatt kontroll over naturressursene uten at kraftproduksjonen kommer lokalsamfunn til gode.

De chilenske demonstrantenes argument er at kraftverkene skaper svært få langsiktige arbeidsplasser, selskapet betaler nærmest ikke skatt i kommunene det operer i, og energien som produseres går i stor grad til eksportrettet råvareproduksjon som etterlater lite verdi i Chile. Med dette sitter lokalsamfunnene igjen med store naturinngrep, men uten fordelene prosjektene skaper.

Internasjonaliseringen av Statkraft reflekterer et stort paradoks ved den moderne norske staten. For mens politikerne har gått inn for å gjøre Statkraft til et ledende multinasjonalt selskap som kjøper opp privatiserte vassdrag i det globale sør, har de befestet det offentlige eierskapet over vannkraftressursene her hjemme.

Som Arbeiderpartiet uttrykte i et lovforslag for å styrke det offentlige eierskapet da de satt i regjering i 2008: «landets vannkraftressurser tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten. Dette innebærer at forvaltningen av vannkraften som vår viktigste fornybare energiressurs skal komme hele samfunnet til gode. Dette skal sikres gjennom offentlig eierskap». Siden den gang har det offentlige eierskapet over norsk kraftproduksjon økt fra 85 til 93,3 prosent.

Er det sånn at mens det offentlige eierskapet sikrer fellesskapet høye inntekter og velferd her hjemme, har den norske staten blitt en global kapitalist som profitterer på privatiserte naturressurser andre steder – beskyttet av væpnet politi?

I denne sammenhengen er det viktig å ha med seg en grunnleggende økonomisk dynamikk som samfunnsgeografer lenge har pekt på: når selskapers investeringer møter hindringer ett sted, løses dette ofte gjennom å flytte investeringene til andre steder.

Dette har Statkraft historisk gjort med vannkraft, og man ser nå den samme dynamikken utspille seg med vindkraft. Ettersom motstand mot vind gjør investeringer vanskelig her hjemme, flyttes konfliktfylte investeringer til andre land.

Utbygging av fornybar energi er helt nødvendig, og Statkraft spiller en viktig rolle i denne prosessen. Hendelsene de siste ukene viser imidlertid hvor viktig medbestemmelse og eierskapsmodeller, som kommer folk og lokalsamfunn til gode, har for det grønne skiftet.

Som eier av landets største energiselskaper har regjeringen et ansvar for – men også en stor mulighet til – å sette folk og ikke profitt i sentrum for energiomstillingen vi trenger.