Sport is for losers!

Da Justin Gatlin løp inn på 9,92 og tok seieren i hundremeterfinalen i VM, var mange kritiske. Gatlin, som slo publikumsfavoritten Usain Bolt, har to dopingdommer bak seg. Da han vant i London, buet publikummet på OL-stadion. Men den amerikanske 35-åringen har sonet sin straff og faktisk evnet å komme tilbake.

Så hvorfor reagerer så mange så sterkt?

Regelbrudd er vanlig i sport

Et umiddelbart svar er at han er tatt for juks to ganger. Han spiller ikke etter reglene, han er ikke til å stole på. Men det er ingen fullgod forklaring. Idretten er full av utøvere som bryter reglene gang etter gang. I noen idretter, for eksempel i fotball, er regelbrudd som profesjonelle feil og filming nærmest blitt en del av ekspertisen.

Problemet for Gatlin er at han har forbrutt seg mot dopingreglene.

I 2001 ble han utestengt i to år etter å ha testet positivt på amfetamin. Gatlin har vært medisinert for en form for ADHD siden barndommen. Medikamentet Adderal inneholder amfetamin, og straffen ble redusert. I 2006 ble han igjen utestengt, denne gang i fire år, for testosteronbruk. Han hevdet han var uskyldig.

Manipulering av kroppens prestasjonsevne

Doping utfordrer forestillinger om hva idrettsprestasjoner skal handle om. Ideelt sett er prestasjoner unike uttrykk for en utøvers talent og harde egeninnsats. Utøvere skal kunne stå ansvarlige for det de presterer. Idretten skal gi autentiske uttrykk for hvem de er, og for hva de kan få til.

Doping innebærer manipulering av kroppens prestasjonsevne utover talent og egeninnsats. For å være effektiv, krever som regel doping ekspertise utenfra. Dopingen visker ut den tette forbindelsen mellom utøver og prestasjon. Prestasjonene er ikke lenger i samme grad autentiske, beundringsverdige og ’menneskelige’.

Eks-doperen vant over Bolt

Et annet problem er at Gatlin slo en av friidrettens store helter, Usain Bolt. Bolt legemliggjør idealet om naturtalentet som gjennom hardt arbeid står fram med grensesprengende prestasjoner. Hundremeterfinalen i VM var regissert som Bolts store avslutningsshow. Vi skulle være vitner til heltens siste seier før han la opp. I stedet står altså eks-doperen igjen som triumfator med Bolt på tredjeplass. Resultatet er frustrerende. Men er frustrasjonen velbegrunnet?

På ett vis: ja. Doping truer idrettens ide og verdier. At eks-dopere vinner, er problematisk fordi dopingregimer, ikke minst regimer med muskelbyggende stoff, ser ut til å ha langvarig virkning. Fysiologene mener at musklene ’husker’ dopingen og responderer lettere på styrketrening. Dopingen kan dermed ha livslang effekt, selv om utøveren ikke tar stoffet lenger.

Eks-dopere kan frata ærlige utøvere fortjente seire og plasseringer. Derfor er også strafferammene økt. Hadde Gatlin blitt tatt for andre gang med dagens regler, kunne han fått åtte år og sannsynligvis vært ute av idretten for godt.

Forakt og buing

På den annen side bør vi spørre oss om vi dømmer utøveren Justin Gatlin for hardt. Fortjener han forakten og et buende publikum? I massemediene handler gjerne dopingsaker om enkeltutøvere som skurker og bedragere. En utfordring er at mange dopingtatte har vært del av systemer som aksepterer og til dels forventer doping. Den russiske konspirasjonen under Sotsji-OL er ett eksempel. Vi kan aldri frata enkelutøveren ansvar, men kan heller ikke uten videre fordømme moralsk på individuelt nivå.

En annen utfordring, som vi nordmenn har opplevd i Johaug-saken, er at fordømmelsene sitter løst, mens faktasjekken er det så som så med. Stjerneadvokaten Mike Morgan (som også representerer Johaug i CAS) har gjennomgått Gatlins dopingsaker. De er ikke så tydelige som mange vil ha det til. Morgan er meget kritisk til demoniseringen. Og Gatlin har faktisk sonet mange års eksklusjon uten å gi opp det som åpenbart er hans lidenskap: å løpe fort.

Det er unikt og kanskje til og med en smule beundringsverdig.

Ingen moralsk idealsone

Men ødela ikke Gatlin konkurransen? Spolerte han ikke den siste, store forestillingen til den beste mannlige sprinteren verden har sett: Usain Bolt? Ikke nødvendigvis.

Toppidretten er ingen moralsk idealsone, men snarere en verdimessig spenningssone. En utøver blir testet på sine prestasjoner, men også på sine evner til å ta seier og tap med verdighet, på sin oppførsel overfor konkurrenter og tilskuere, på sine verdier. Og som VM-finalen viser: Det er definitivt ikke alltid et en-til-en forhold mellom de som vinner konkurransene, og de som vinner publikums gunst.

Kan mer enn å være cocky

Etter løpet viste ’taperen’ Bolt fram kvaliteter vi ikke tidligere har sett. Under buingen steg han fram, omfavnet Gatlin og hvisket ham noen konstruktive ord i øret. Bolt hevet seg over buingen. Gatlins seier gav Bolt muligheten til å vise at det bor mer i mannen enn evnen til å løpe fort, være cocky og skape show. Bolt framsto med beundringsverdige verdier.

Jeg har aldri sett ham sterkere. For en sorti!

Kanskje er den egentlig testen i toppidretten hvordan utøvere evner å ta motgang og tap? Kanskje har den engelske filosofen Anthony Skillen har et avgjørende poeng når han påstår følgende: Sport is for losers!