Siktelsene i Nygaard-saken har gitt oss en uke som mest av alt minner om en parade av rakryggede og prinsippfaste mennesker med ytringsfrihet som spesiell interesse. På TV og radio fikk vi en hjertevarmende og håpefull servering av en stor porsjon klarsyn.
I Rushdie-saken fremstod tross alt deler av Norge som et foregangsland. I resten av Vesten var reaksjonene til tider direkte pinlige. Fra forståelsesfulle biskoper gjennom feige politikere til retoriske evnukker av noen forfatterkolleger.
Det var vel bare her i Norge mannen selv ble innbudt til hagefest og fikk menge seg med (noen) smilende politikere. Det kan vi takke festarrangørene i Aschehoug for.
Det var slike vi fikk høre fra denne uka. Jeg bøyer meg i støvet for dem. De gjorde dagen til en glede.
Sviket
Men det var også et tilbakeblikk ned i skam. Feighet. Unnfallenhet. For vi hadde jo også en del mennesker her i Norge som slet med konstruksjonsproblemer i ryggraden.
- De som måtte vise forståelse.
- Som unnskyldte.
- Som insisterte på at den åpenbare årsaken til drapsforsøket ikke egentlig var den åpenbare årsaken til drapsforsøket.
- Som syntes Rushdie hadde gått for langt.
- Som ikke syntes det var så viktig å forsvare retten til blasfemi, for å bruke en uttalelse fra tidligere utenriksminister Støre som han sikkert angrer på i dag.
- Som ville stoppe utgivelsen ved å gå rettens vei, slik Det Islamske Forsvarsråd i Norge ville. Eller som ville delta i den morderiske jakten selv, slik som Ap-politikeren Rafid Bhatti. Noen av dem har i ettertid forsøkt å løpe fra sine egne uttalelser, slik Harald Stanghelle nettopp forsøkte. - også tidligere uttalelser. Det er bare å google.
De fikk alle så hatten passet denne uka.
Det er de samme som kastet Vebjørn Selbekk foran krenketoget, som blant andre Jens Stoltenberg gjorde.
- Som stilte opp på demonstrasjoner som kritiserte ham, slik Kristin Halvorsen gjorde.
- Som møtte opp på en demonstrasjon mot en elendig film, slik Fabian Stang gjorde.
- Som angrep danske og svenske tegnere grunnet deres harmløse streker på papir, som blant andre Kjell Magne Bondevik plutselig gjorde.
- Som erstattet ytringsfrihetens faste grunnmur med et rakleverk bygget på rasismeanklager og feig forståelse.
- Som syntes det var fælt med Charlie Hebdo, men ... Men, men, men ... De var jo rasister også, var de ikke?
De tok feil. Voldsomt feil. Det mest deprimerende med de fleste av dem – nevnte over ikke inkludert – er at de stort sett bare har fjernet seg fra debatten, slik at det som står igjen etter dem er en vag tåke. Man kan spekulere på om det var disse som stod for det begredelige fakta – som Knut Olav Åmås fortalte oss i går; at politiet brukte fem år på å erklære at drapsforsøket faktisk hadde utgivelsen av Sataniske Vers som bakgrunn.
Si unnskyld
Vi fikk slippe dem denne uka. Jeg så ingen av dem på skjermen, og hørte ingen av dem over eteren. Heldigvis. Folk som ble møtt med deres anklager og deres utmattende bortforklaringer fikk nesten sin standhaftighet nedslitt. Men bare nesten. Og godt var det.
Det eneste jeg vil høre fra dem er et rungende, unisont og forbeholdsløst UNNSKYLD! Og om du synes å spore patosfylt bitterhet i denne teksten, så er det helt riktig. Jeg har ikke engang vurdert å forsøke å skjule den.
Det er de prinsippfaste som står igjen nå, tror jeg. Håper jeg. Noen av dem så ut som bautaer der de stod på tirsdag. Og om de blir stående skal denne delen av ytringsfriheten vår gå trygge tider i møte. Selv om vi fremdeles har problemer med andre deler av den.
Så får vi se hva som skjer neste gang denne vår aller, aller viktigste frihet møter en konkret og voldelig utfordring. Jeg håper vi omsider har lært. Og at vi neste gang slipper å stå på et vaklevorent fundament av luft og feighet.
