løpet av noen få høstmåneder i 2015 kom drøyt 5000 flyktninger over grensen fra Russland til grensestasjonen Storskog i Norge. Den uventede flyktningstrømmen skapte panikk hos norske politikere og det ble i løpet av rekordtid iverksatt tiltak i et omfang vi knapt har sett tidligere.
Retorikken gikk på at flyktningstrømmen skulle stoppes og flyktningene skulle returneres til Russland. Politikernes iver etter å vise handlekraft var påfallende, selv på dette området hvor en er vant til mye symbolpolitikk. Motstemmene ble nokså effektivt ignorert, selv om advarslene var mange.
For det første avtok flyktningstrømmen mot slutten av november 2015, og var i realiteten så godt som stoppet da man satte i gang de radikale tiltakene fra 25. november.
For det andre mente mange at det var i strid med folkeretten å sende flyktninger tilbake til Russland, som i realiteten ikke har noe system for å ta imot asylsøkere og heller ikke kan tilby dem effektiv beskyttelse.
For det tredje – og viktigst for den debatten som nå pågår – ga avtalen med Russland sterke begrensninger i Russlands plikt til å ta tilbake flyktninger som hadde passert gjennom landet for å søke asyl i Norge.
Russiske hindringer
Kravet for at Russland skal ha en plikt til å ta tilbake en utlending som har reist inn i Norge er at utlendingen ville hatt rett til å reise tilbake til Russland etter innreisen til Norge. Dette utelukker for det første alle som hadde utgått visum og alle med engangsvisum uavhengig av utløpsdato.
Det utelukket også i realiteten de fleste gyldige multivisum, fordi det raskt viste seg at visumene var skaffet av menneskesmuglere som hadde oppgitt fiktive historier til russiske myndigheter. Slike visum vil systematisk annulleres av russiske immigrasjonsmyndigheter.
Klar melding til Norge
Russlands utenriksminister Sergej Lavrov på pressekonferansen 26 januar. Da ble det klart at Russland ikke ville ta imot flyktninger som hadde reist til Norge.
Foto: MAXIM SHEMETOV / ReutersOm dette ikke hadde vært klart for alle tidligere, ble det utvetydig uttrykt på utenriksminister Sergej Lavrovs pressekonferanse 26. januar 2016, som ble fyldig dekket i norsk presse. 26. januar er dermed den siste mulige datoen noen kan påberope seg å ha hatt grunn til å tro at noe mer enn en liten brøkdel av flyktningene kunne returneres til Russland.
Alt som har skjedd etterpå, under den forutsetning at flyktninger fortsatt skulle kunne returneres, må skyldes enten inkompetanse eller et ønske om politisk markering uten noe egentlig tro på å kunne nå fram.
Sjansen for at Russland – i motsetning til Norge selv eller andre europeiske land – plutselig skulle begynne å ta imot en mengde flyktninger de ikke var rettslig sett forpliktet til å ta imot, er vel på nivå med å tro på den berømte nissen.
Dyrt og til ingen nytte
Jeg vil overlate til politikerne å finne ut av hvem som har før hvem bak lyset. Men det kan ha en verdi å påpeke kostnadene ved spillet om Storskog. En kan i det minste framheve fire grupper som har fått merke kostnadene:
1. Asylsøkerne selv, som har blitt holdt i uvisshet i et år og blitt sendt rundt i Norge mellom ulike asylmottak uten å vite om de kan få sin sak behandlet og hvor de eventuelt skal sendes. Dette kan ta på selv den mest robuste og for mange har dette vært en fryktelig belastning. Ikke minst for traumatiserte etter krigen i Syria og barnefamilier.
2. Fagmiljøene – de som jobber innenfor feltet: All ekspertise på området har stort sett vært ignorert. Men det mest alvorlige er nok de signaler som har kommet fram om misnøye med behandlingen av Storskog – saken i utlendingsforvaltningen selv, PU, UDI og UNE. Dette er tradisjonelt en svært effektiv og lojal del av forvaltningen og at det fra denne kanten kommet klare signaler om utilfredshet med situasjonen er urovekkende.
3. Russiske myndigheter har uttrykt klar misnøye med at norske myndigheter har presset på for å få til returer som russiske myndigheter ikke har ment de var forpliktet til. I tillegg til de offisielle uttalelsene – som er oppsiktsvekkende nok i seg selv – verserer det historier i fagmiljøene som vitner om en nesten komisk overivrighet fra norsk side for å få til returer. Blant anekdotene av det mer spesielle slaget er Aeroflot-mannskaper som påpeker overfor norsk politi at det jo står stemplet «annullert» over det visumet til den personen som blir forsøkt returnert.
Mye tyder på at russiske myndigheter har oppfattet at man fra norsk side har opptrådt aggressivt og uforutsigbart i Storskog-saken. Det er underlig, i et område hvor norske myndigheter over tid har prioritert å ha et godt forhold til russerne.
4: Sist, men ikke minst, er taperen norske skattebetalere. Alle kapitlene i Storskog-sakene har kostet betydelige summer og mange av søkerne kunne for lengst ha vært sluset gjennom systemet om man hadde tatt konsekvensen av den reelle situasjonen og lagt opp til realitetsbehandling fra starten av.
Store summer er brukt, til liten nytte og med betydelige negative effekter.
