Selvmord er et stort samfunnsproblem, men mangelfull omtale og kunnskap om temaet gjør at det ikke tar like mye plass i samfunnsdebatten som det burde. I 2015 tok 590 mennesker i Norge livet av seg, nesten fem ganger så mange som omkom i trafikken. Etter hver av disse selvmordene, står det seks til ti pårørende igjen.
Et samfunnsproblem
Grovt regnet fikk vi derfor 4–6000 nye etterlatte bare i 2015, og dette gjentar seg hvert eneste år. At vi mister så mange mennesker hvert år er alene et samfunnsproblem. Sykemeldingene og helsehjelpen til etterlatte i krise er et annet. At selvmord er den mest sannsynlige dødsårsaken når et ungt menneske dør i Norge i dag, synes jeg er det verste.
I år har selvmord kommet på dagsorden i norske medier, mye på grunn av Netflix-serien 13 reasons why og selvmordene som fulgte både i Lillehammer og Trondheim. Både serien og diskusjonene etterpå fikk god plass i mediene, men mange av oppslagene mangler fremdeles viktige elementer som denne type omtale burde inneholde.
Tabubelegging skaper kunnskapshull
Selvmord et vanskelig tema for journalister og LEVE får ofte henvendelser fra redaksjoner om dette.
Og det er ikke så rart: for bare elleve år siden oppfordret Vær Varsom Plakaten, pressens egne etiske retningslinjer, til å ikke omtale selvmord overhodet. Mye av grunnen til dette var for å unngå den såkalte «smitteeffekten», en situasjon der antall selvmord etter et selvmordsrelatert oppslag øker.
Det var også vanligere blant folk flest å unngå temaet. I dag vet vi mer om konsekvensene av dette. Ved å ikke snakke om selvmord stopper kunnskapen blant folk helt opp, og dermed kommer ikke selvmordsforebyggingen videre.
Veileder for omtale av selvmord.
Norske medier blir flinkere
Smitteeffekten og viktigheten av åpenhet er det som gjør selvmordsomtale vanskelig. For å forebygge selvmord er det ene viktig å unngå, og den andre viktig å fremme. Det aller viktigste å vite for journalister er at de som har selvmordstanker søker ofte informasjon og omtaler om temaet.
Smitteeffekten kan derfor forekomme når omtalene inneholder metoder (som fungerte), eller om selvmordet er sensasjonspreget, romantisert, beskrevet som eneste løsning og lignende. Hvis omtalen er om en kjent person som tok livet sitt, er det ekstra viktig å være varsom. Kontaktinformasjon til hjelpeinstanser må være med, og fordi årsaker til selvmord nesten alltid er svært sammensatt bør ikke årsakene forenkles.
Mange journalister vet ikke engang at det finnes en veileder for omtale av selvmord, utarbeidet av Norsk Presseforbund. Men norske medier har blitt bedre med tiden.
I Marie-Thérèse Desroches studie av selvmordsomtale i 2014 finner hun at norske medier behandler temaet varsomt og ansvarlig, med få omtaler om metode. Hun fant også at selvmordsomtalene tar mer plass enn før, og at de typiske omskrivningene blir færre.
Men svært få nevner flere enn én risikofaktor i samme artikkel, og inneholder sjelden direkte informasjon om hjelp med telefonnummer og nettadresser til hjelpeinstanser. Hvis selvmordsomtalen skal være samfunnsnyttig bør disse retningslinjene inkluderes i alle omtaler.
LES OGSÅ: Sjølvmord og andre utvegar
Spørsmålet som kan redde liv
Men å bidra til åpenhet er ikke bare medias ansvar. Den viktigste jobben gjør vi selv, ved å se, bry oss og tørre å spørre om selvmordstanker. Mange har trodd at ved å spørre direkte og åpent om noen tenker på å ta livet av seg kan utløse selvmordsfare, men ifølge Lars Mehlum ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, er det ingen forskning eller erfaringer som tyder på dette.
Å ha selvmordstanker er først og fremst forferdelig ensomt. De mørke tankene føles ofte både skremmende og skamfulle, og for venner og familie som aldri har hatt slike tanker er dette vanskelig å sette seg inn i.
Verdensdagen for selvmordsforebygging handler i år om at et minutt kan redde et liv. «Har du selvmordstanker?» er et skremmende spørsmål å stille, fordi svaret kan være ja. Nettopp derfor må vi våge å spørre og tåle svaret vi får.
Ved å vise at man frivillig ønsker og tør å gå inn i de mørke tankene og høre hvordan det er der inne, slipper kanskje denne ensomheten taket, om enn bare for en liten stund. Ingen mennesker ønsker å dø, men det er mange som ikke orker livet.
Ved å gi dem en liten pause kan livsinstinktet, det lille håpet som er der, få kraft til å fortsette litt til. Nettopp derfor er åpenheten i media og blant folk flest viktig. Den kan bidra til at flere tør å spørre, som igjen kan redde umistelige liv.
Unge LEVE er ungdomsavdelingen til LEVE – landsforeningen for etterlatte ved selvmord.
Søndag 10.september er det verdensdagen for selvmordsforebygging.
