Replikk

Slurvete kritikk av «Atlantic Crossing»​​​​​​​

Vi driver ikke med «historieforfalskning», men står på trygg, historisk grunn i vår fremstilling.

Kronprinsesse Märtha og kronprins Olav møter Eleanor og Franklin D. Roosevelt i USA. Scene fra Atlantic Crossing.

Det er overveiende sannsynlig at kronprinsessen og Roosevelt høsten 1940 diskuterte nøytralitetsloven og de alliertes behov for hjelp, skriver replikkforfatterne. Bilet er fra serien.

Foto: Dusan Martincek / CINENORD/NRK

Forfatter Tor Bomann-Larsen griper til storkanonen, men skyter langt over mål med sin tendensiøse kritikk av tv-serien «Atlantic Crossing».

Vår fremstilling av kronprinsesse Märtha passer ikke inn i Bomann-Larsens verden. Der tilhører krigen mennene. Kronprinsessen er en ibsensk lerkefugl, uten selvstendige meninger og politisk innsikt. Dokumentasjon fra vår årelange research forteller en annen historie.

I stedet for å møte oss med åpenhet og nysgjerrighet, smeller Bomann-Larsen til med et Trump-inspirert «fake history».

Publikum forstår konseptet

Når fem års krigshistorie skal dekkes i noen få episoder, må man forenkle. Merkelappen «Inspirert av sanne hendelser» signaliserer tydelig at vår fortelling er en dramatisering av virkeligheten.

Dessuten vet ingen hva som skjedde bak lukkede dører. Her dikter vi – ikke fritt – men forankret i historiske fakta. Selv om en del elementer ikke er historisk korrekte, er vårt mål at serien helhetlig sett skal gi et sannsynlig bilde av hendelsene. Selv om det er fiksjon.

Serien blir fulgt av én million seere, og når flere hundre tusen av dem leser «fakta og fiksjon i Atlantic Crossing» på nrk.no, viser det at publikum er bevisste på dette, og flinke til å selv faktasjekke. Og at vi ikke har en agenda om å villede.

Kronprinsessen påvirket politisk

Bomann-Larsen påstår at kronprinsesse Märtha ikke bidro til å påvirke president Roosevelt til å komme opp med idéen til «Lend-Lease» (en lov som lot USA gi materiell støtte til de allierte, uten å bryte egen nøytralitet). Men hans udokumenterte fortolkning strider mot fakta:

Tanken om å støtte de allierte dukket slett ikke opp i et «eureka-øyeblikk» på Roosevelts fisketur i desember 1940. Presidenten hadde balet med problematikken hele høsten, mens han pleiet tett omgang med kronprinsesse Märtha. Grunnen til at han ventet til desember med å lufte tanken høyt, var vissheten om at han da ville tape presidentvalget i november.

USAs fremste presidenthistoriker, Doris Kearns Goodwin, forteller at Roosevelt så mer til kronprinsesse Märtha enn noen andre (unntatt hans rådgivere) i hennes første år i USA.

I Bomann-Larsens verden tilhører krigen mennene.

Samværet er bl.a. dokumentert i Roosevelts kalender, logger i arkivet på FDR Presidential Library and Archives, samt hoffsjef Wedel-Jarlsbergs dagbok.

Wedel Jarlsberg fulgte kronprinsessen i krigsårene, og nedtegnelsene hans bekrefter at kronprinsessen og presidenten diskuterte politikk og krigen. Et eksempel er da Roosevelt ringte kronprinsessen etter angrepet på Pearl Harbor og diskuterte hendelsene med henne.

Kearns Goodwin skildrer kronprinsessens politiske vilje, da hun umiddelbart konfronterte presidenten, første gang de møttes i 1939:

«No sooner had they exchanged greetings, than the princess asked what the president had thought of the speech Hitler had delivered that morning. All day long, Roosevelt had avoided commenting on the speech, but now, confronted by a direct question by the princess, he was forced to reply.» (fra boken «No Ordinary Times»)

Snevert syn på kronprinsessen

Men Bomann-Larsen klarer ikke å forestille seg at kronprinsessen hadde noe vettugt å si til presidenten. I et intervju i Aftenposten (26.10.2016) sa han: «Hva de gjorde bortsett fra å spise middag, vet vi ikke.» Men allikevel «vet» han at kronprinsessen i løpet av høsten 1940 aldri forsøkte å påvirke presidenten til å støtte de allierte?

Han reduserer dermed kronprinsessens rolle til kun å tilfredsstille presidentens «menneskelige» behov. Men det er beviselig feil:

Det er godt dokumentert at Roosevelt ofte hadde med seg gjester hjem til kronprinsessen. Churchill var en gjenganger. Kronprinsessen var også mye i Det hvite hus, ofte med politikere til stede.

Vi har ikke en agenda om å villede.

Arne Skouen fortalte at den norske legasjon (senere ambassade) i Washington brukte kronprinsessen som en «trojansk hest» i Det hvite hus.

På vegne av den norske regjering fôret de henne jevnlig med informasjon om krigen i Europa, som hun delte med presidenten for å oppnå fordeler for Norge og de allierte.

Altså er det overveiende sannsynlig at kronprinsessen og Roosevelt i sine samtaler høsten 1940 diskuterte nøytralitetsloven og de alliertes behov for hjelp.

Roosevelt gjorde et poeng av å ha kronprinsparet til stede da han lanserte Lend-Lease for Kongressen i januar 1941. I sin tale trakk han frem Norge, hvilket ble sitert på forsidene av amerikanske aviser.

Kronprinsesse Märtha ble i 1942 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden for sin «innsats for Norges sak under krigen». Og da Roosevelt holdt sin ikoniske «Look to Norway»-tale, var det kronprinsessen som fikk den velfortjente ære av å ta imot, på vegne av Norge, USAs moralske og materielle støtte, bl.a. i form av et krigsskip.

Hvordan Bomann-Larsen kan overse alt dette, er et mysterium.

Hun endret krigens kurs

At vi gir kronprinsessen ene og alene æren for idéen om Lend-Lease er stråmannsargumenter. Se selv: i episode fire av «Atlantic Crossing» refererer kronprinsessen til Churchills forsøk på å overtale Roosevelt til å omgå nøytralitetsloven. Presidenten sier også senere at han har kastet ball med flere, før han landet på en strategi.

Vi ønsker å trekke frem en underfortalt del av vår historie, basert på ny research, med et nytt og kvinnelig perspektiv.

Loglinen «Hun endret krigens kurs» hevder altså ikke at kronprinsessen gjorde dette alene. Alle som bidro til motstand under andre verdenskrig, var med på å endre krigens kurs. Det gjelder Märtha, så vel som Max Manus.

At hun fortalte sin gode venn Roosevelt om brannen på Skaugum, et av hennes livs mest traumatiske opplevelser, er ikke dokumentert, men også sannsynlig.

At han lot seg inspirere av dette i sine taler, vet ingen – heller ikke Bomann-Larsen. Men det er ikke utenkelig.

Vi driver altså ikke med «historieforfalskning», men står på trygg, historisk grunn i vår fremstilling. Vi ønsker å trekke frem en underfortalt del av vår historie, basert på ny research, med et nytt og kvinnelig perspektiv.

Men i stedet for å møte oss med åpenhet og nysgjerrighet, smeller Bomann-Larsen til med et Trump-inspirert «fake history».

Eller «fiksjon» – som vi andre kaller det.

Følg debatten: