Replikk

Historien kan tolkes

Noe av motivasjonen med «Atlantic crossing» har vært å bruke fiksjon for å gi nye perspektiver.

Kronprinsesse Märtha og president Roosevelt kjører bil sammen.

Kronprinsesse Märthas historie er lite kjent, men det er ingen tvil om at hun og Franklin D. Roosevelt tilbrakte mye tid sammen, skriver replikkforfatteren.

Foto: CINENORD/NRK

Dramaserier med utgangspunkt i historiske hendelser får ofte kritikk av historikere. Serien «Atlantic crossing» slipper heller ikke unna.

Tor Bomann-Larsen ønsker ikke å forholde seg til tv-seriens fiksjon, men blir direkte støtt over at kronprinsesse Märtha er tildelt en helterolle han mener hun ikke fortjener.

Det var ikke hun som endret krigens kurs, skriver Bomann-Larsen i en ytring på NRK, og spør hvordan NRK kan formidle en fiksjonsserie med «nasjonalsjåvinistiske konspirasjoner».

Generelt har kvinners krigsinnsats blitt underfortalt i den offisielle sannheten om krigen. Bomann-Larsens ytring viser på sin måte at det kan være vanskelig å skifte fokus fra det mer maskuline.

En del av motivasjonen med «Atlantic crossing» har nettopp vært å få nye perspektiver ved hjelp av det fiksjonelle.

Historien kan tolkes, og det er interessant å få inn andre perspektiv enn det som Bomann-Larsen representerer.

Serier som forteller fiksjonelle historier inspirert av sanne hendelser får oss til å se ut over det tilvante, og gir nye refleksjoner i forhold til det som kan ha skjedd.

Det er viktig å holde på dramatikkens frihet i forhold til fakta og tolkning av fakta. Det er i den frie tolkningen av hendelsene og konfliktene at de dramatiske karakterene trer frem og skaper gjenkjennelse for oss som ser på.

Dramatikk handler om oss som mennesker, og det er de menneskelige dilemmaene som interesserer og gir innsikt. I så måte kan et drama oppleves mer relevant enn faktabasert historie, og i noen tilfeller også være mer «sant» enn det som er nedtegnet i offisielle kilder.

«Atlantic crossing» går også inn i en lang tradisjon av drama med karakterer basert på kongelige og kongelige hendelser.

Helt siden dramatikkens barndom har et av de sterkeste virkemidlene for historiefortelling vært å menneskeliggjøre de opphøyde, enten de har vært guder eller konger.

Det finnes utallige dramaer opp gjennom århundrene hvor forfatterne har vært inspirert av i utgangspunktet sanne hendelser, og hvor konger og dronninger siden er blitt kjent for både gjøremål og replikker de høyst sannsynlig aldri har fremført selv.

Det er viktig å holde på dramatikkens frihet i forhold til fakta og tolkning av fakta.

Når det er sagt; forfatterne av «Atlantic crossing» har arbeidet med historien i nærmere ti år, og gjort en stor og bred research i både gamle og nye kilder.

Det er derfor også mulig at de og Tor Bomann-Larsen har ulik tolkning av de faktiske hendelsene. Historien kan tolkes, og det er interessant å få inn andre perspektiv enn det som Bomann-Larsen representerer.

Kronprinsesse Märthas historie er lite kjent, men det er ingen tvil om at hun og Franklin D. Roosevelt tilbrakte mye tid sammen.

Politikk og krig var et diskusjonsemne, og det er egentlig ikke særlig oppsiktsvekkende om disse samtalene også påvirket presidentens vurderinger.

Fortellingen om kronprinsesse Märtha i «Atlantic crossing» kan gjerne kalles en heltehistorie. Og Bomann-Larsen har rett i at dette er en heltehistorie sett fra et norsk perspektiv. Men at vi ved å sende denne serien gjør Kongehuset til offer for nasjonalsjåvinistiske konspirasjoner er nok mer dramatisert fiksjon enn historisk fakta.

FØLG DEBATTEN: