NRK Meny
Kronikk

Slipp skammen! Se ilden lyse

«Guilty pleasures» stikker dypere enn vi tror. Det er på tide å skru av privatmodus i Spotify og åpne slusene til skammens flom.

Jørn Hoel, Sissel Kyrkjebø og Samantha Fox under utdelingen av Spellemannsprisen for 1986

Har du låtene til Jørn Hoel, Samantha Fox eller Sissel Kyrkjebøs 'Se ilden lyse' som 'guilty pleasures'? Her er de samlet under utdeling av Spellemannprisen i 1988.

Foto: Hvaal, Morten / SCANPIX

«Guilty pleasures» er noe vi liker, men skammer oss over å like. Som musiker får jeg ofte spørsmål om mine «guilty pleasures», både fra journalister og andre. Det ser ut til å ligge en potensiell skadefryd i å høre om politisk korrekte musikeres svake musikalske punkter, at også vi fortærer dårlig 90-talls pop, som junk food injisert rett inn i hjernebarken, mens vi smiler salig.

Som regel svarer jeg, politisk korrekt som dagen i disse dager er kort: «Jeg forholder meg ikke til fenomenet «guilty pleasures» av den enkle grunn at jeg ikke tror på skam». Til å rødme av, for mer pompøst er det vanskelig å formulere seg. Dessuten er det i beste fall ønsketenkning, i verste fall blank løgn!

Skammen over skammen

For jeg kjenner jo skammen snike seg innover meg når jeg sitter på Spotify og hører på U2. Så mye skam at jeg skrur på privatmodus, så ingen skal se hva jeg lytter til, selv om jeg synes det er teit. Jeg bare hater å innrømme det. Jeg som tror på mindre skam i verden, og vil gjøre skamløshet til en hedersbetegnelse! Jeg skammer meg så fryktelig over å skamme meg.

I korte glimt av besnærende popmusikk eller smørglatt dansebandmusikk ser vi rett inn i et sykt sinn – vårt eget!

Sandra Kolstad, musiker

At et begrep som «guilty pleasures» eksisterer, betyr at det finnes musikk det er riktig å høre på, og musikk det er feil å høre på. Ikke bare er det feil, det er rent ut ødeleggende, ikke for verdensfreden eller miljøet, men den gode, gamle møysommelig konstruerte fremstillingen av selvet i verden.

Båsbyggerne

Musikk er en sterk identitetsmarkør, allerede fra ung alder. Tenk bare hva Beatles versus Rolling Stones gjorde med tenåringers forhold til sine klassekamerater på 60-tallet, eller hva pro- eller anti-Bieber sier om tenåringer i dag.

Som de flittige båsbyggere vi mennesker er, setter vi oss selv og andre i bås gjennom musikken vi hører på. Når man setter på feil sang på en fest med fremmede mennesker, blir man på stedet utmeldt av det gode selskap. Det er pinefullt og flaut. Og ugjenkallelig.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Farlige gleder

Jeg vil hevde at det finnes to typer «guilty pleasures». Først de ufarlige, de vi villig viser frem til venner og bekjente på fest og i sosiale medier. De som er så langt unna det som egentlig er flaut, at det blir innenfor og gøy. Vi har en ironisk distanse til dem. Ace of Base. Vazelina Bilopphøggers. Med disse ufarlige «guilty pleasures» viser vi verden hvor godt vi forstår og mestrer smakssystemet. Det gir en form for mestringsfølelse.

Skal vi føle at de er rause som lar oss lytte i fred, når vi ikke orker at «alle» ser hva vi hører på?

Sandra Kolstad, musiker

Så har vi de farlige «guilty pleasures». De som trår oss for nære, skader vårt nøye konstruerte bilde av oss selv i verden. De som gjør at vi fremstår som forvirrede: HØRER hun virkelig på det der?! I fullt alvor?

Et eksempel på det fra mitt eget liv: Nylig hørte jeg på Morten Abel, for å huske hvordan han var da han en gang var aktuell, og hadde glemt å sette på privatmodus. O skammen! Bare det at jeg må skrive at jeg hørte på ham for å minnes hvordan han låt, forklare hvorfor han var i spillelisten min, sier noe om hvor skamfullt det var.

Moralsk problem

Våre farlige «guilty pleasures» er smertefulle påminnelser om hvem vi egentlig er, hva vi egentlig liker. Skrekkfilmaktige innblikk i ens eget forkrøplede sinn: I korte glimt av besnærende popmusikk eller smørglatt dansebandmusikk ser vi rett inn i et sykt sinn – vårt eget! – som ikke skjønner noen ting. Ikke skjønner forskjellen på bra og dårlig musikk. Lar de enkleste toner lede oss ut i smektende dans for oss selv på kjøkkengulvet.

Livet er for kort til å late som du liker noe annet enn det du egentlig liker.

Sandra Kolstad, musiker

Hvordan skal man kunne stole på en sånn sjel!? At en slik en skal kunne forstå forskjellen mellom pent og stygt? Rett og galt? Slik vokser «guilty pleasures» seg store i oss og blir nærmest for et moralsk problem å regne.

Privatmodus

Jo mer vi forsøker å fremstå som komplette på utsiden, jo mer skammer vi oss på innsiden over hvor usant det er. Sosiale medier er en slags manifestasjon av den mye omtalte masken vi mennesker gjerne gjemmer oss bak. I våre dager er det der det gjelder å holde maska. Spotify-varianten, privatmoduset der vi skjuler for andre hva vi hører på, er en merkelig ærlig erkjennelse av denne maska. Når vi skrur privatmodus av, er maska på. Da viser vi frem hvem vi har lyst til å være.

LES OGSÅ: Hva betyr det at Taylor Swift har trukket seg fra Spotify?

Det fremstår nesten som sympatisk at Spotify har laget denne funksjonen. Skal vi føle at de er rause som lar oss lytte i fred, når vi ikke orker at «alle» ser hva vi hører på? Skal vi føle takknemlighet?

Nei. Igjen står bare den snikende følelsen av skam. Implisitt i privatmoduset ligger erkjennelsen av at de vi er bak maska, ikke er bra nok.

Dans til ditt hjertes musikk

Muligens overdriver jeg det hele litt. Er det virkelig så farlig, da? kan du tenke. Og det kan jeg også tenke. Det er da bare noen dårlige poplåter, hvor flaut kan det være? Men sosiale medier er stående invitasjoner til å vise verden at vi er mennesker uten feil. En kontroll flere og flere bemerker at det er slitsomt å leve med. Det er alvorlig.

Hev hodet når du synger med til «Se ilden lyse»!

Sandra Kolstad, musiker

Derfor: Kanskje det å la de farligste «guilty pleasures» strømme ut i Spotifys offentlighet kan bli et symbol for noe større: Å slippe kontrollen. Åpne slusene til skammens flom. La den strømme ut i strømmetjenestene! Livet er for kort til å late som du liker noe annet enn det du egentlig liker.

Selv om jeg skamfullt har innrømmet at jeg er full av skam: La meg likevel slå et slag for skamløsheten! I denne lille lommen i tiden som vi kaller et liv, er det for dumt å bruke tiden på å skamme oss. Så hev hodet når du synger med til «Se ilden lyse»! Gå med åpne øyne inn i natten. Med ditt hjertes spilleliste i full offentlighet.

Hva er dine «guilty pleasures»? Delta i diskusjonen i kommentarfeltet!