Kronikk

Skrik og skrål på badebrygga

Jeg vil kunne bade toppløs uten å bli seksualisert.

Christa på Sørenga

Det burde være helt uproblematisk å bade toppløs, men når man blir bortvist av vektere og mottar tilrop fra menn, kvinner og andre badende gjester, blir det til en både politisk og feministisk handling, skriver Christa Barlinn Korvald.

Foto: Frøydis Falch Urbye / Dagsavisen

«Christa (24) jaget bort fra badeplass av vektere.» Slik lød overskriftene etter at jeg tok meg en toppløs dukkert for noen uker siden på den populære badeplassen Sørenga i Oslo.

Vekteren kunne opplyse meg om at det nå er forbudt for kvinner å bade i bar overkropp på Sørenga. Jeg og vennen min, som spurte om forbudet gjaldt for ham også, fniste av hele situasjonen. Det at en vekter i fullt alvor var plassert på den nesten folketomme brygga for å fortelle meg at jeg ikke kunne bade i bare truse, virka latterlig.

Min kropp, mitt valg

Likevel tok det ikke lang tidfør jeg merket at den absurde følelsen ble til irritasjon og en opplevelse av å bli urettferdig behandla. Vekteren kunne nemlig opplyse om at forbudet var iverksatt etter avtale mellom beboerne på Sørenga og kommunen.

Ofte når jeg bader toppløs er jeg redd for at folk tenker jeg vil vise meg fram.

Å nekte skrik og skrål på badebrygga er én ting. En annen ting er å få høre om forbud som kun gjelder kvinner og hva forbudene uttrykker gjennom å legge begrensninger på hva man kan eksponere av kropp.

Et påbud om overdel på badeplasser, er å minne kvinner på at ved å være toppløs, viser man frem noe sjenerende. At denne delen av våre naturlige kvinnekropper indikerer noe seksuelt og intimt, som derfor må holde hemmelig også på offentlige badeplasser. Men jeg foretrekker å velge selv når jeg ønsker å uttrykke noe seksuelt eller intimt. Også i en så fri og uformell situasjon som på en badeplass.

Jeg er redd for at folk tenker jeg vil vise meg fram, flashe kropp eller bare tøffe meg.

Det er ikke bare på badeplassene at kroppene oppfattes som en invitasjon. Det skjer også på barer, i gatene og på Instagram.

Poenget er at jeg vil bade toppløs uten å bli seksualisert. På samme måte som jeg vil gå med de klærne jeg har lyst til på gata, eller kline med en annen jente på en bar, uten at det involverer en plutselig mannehånd på ryggen, magen eller låret. De blikkene og de hendene er ikke invitert.

Å bade toppløs er rett og slett bare enklere, mer behagelig og veldig praktisk!

Praktisk ble politisk

Ofte når jeg bader toppløs er jeg redd for at folk tenker jeg vil vise meg fram, flashe kropp eller bare tøffe meg. Men vennene mine og jeg vet jo at det ikke er sånn det egentlig er.

For min del har det heller ikke vært et feministisk valg, det er rett og slett bare enklere, mer behagelig og veldig praktisk å droppe overdelen.

Det tok ikke lang tid før jeg merket at den absurde følelsen ble til irritasjon.

Men når man mottar tilrop fra menn, kvinner og andre badende gjester, blir dette til en både politisk og feministisk handling. Det er samme greia når det handler om fjerning av kroppshår. Det blir et statement å droppe noe som i utgangspunktet er naturlig å droppe, fordi normene er så sterke og reaksjonene på kroppshår er så mange.

Det er ikke lenger sett på som vulgært eller opphissende å gå med knekorte skjørt. Det er ikke en invitasjon til en mannlig kollega om en kvinne har dyp utringning.

Dette er trender man har sett endre seg og som har hatt innvirkning på hvordan kropp oppfattes.

Det er vel også håp for puppene!