Guttorm Andreasen er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.
Ute er det bekmørkt, det regner og blåser. Høst. Snø og vinter er på vei. Det er på tide å gå inn. Det er halloween. Tid for peis, angst og skrekkfilm med skummel musikk. Store, skarpe, iskalde synthesizere, blå og svarte lyder som skjærer gjennom mørket utenfor og inni oss.
Du kjenner sikkert igjen disse lydene, husker dem et sted langt inne i deg. Vangelis, Tangerine Dream og Gary Numan. Tysk krautrock er det hippeste som finnes. Åpne ørene så hører du synther fra sent 70- og tidlig 80-talls skrekk- og science fictionfilmer. Jeg var i London i helgen, det var «Stranger Things», sesong 2 overalt! Tusenvis sto i kø på Oxford Street for å se karakterene live i et butikkvindu. «Stranger Things» er 80-tallsnostalgi, skrekk, sveis og hår, teknologi og ikke minst musikk på en gang.
En lengt etter det enkle, eller litt enklere, kanskje. Til en tid uten mobiltelefoner, data i lomma, sosiale medier overalt. På de underjordiske veggene på Tuben er det store plakater for Grace Jones sitt nye album, de hippeste grime og hip hop-artistene bruker store, tunge, dystre synther som bakgrunn. Og så er det John Carpenter da.
69 år gamle John Carpenter er en utrolig fascinerende mann. Selvlært filmregissør som skrev, klippet, regisserte, produserte og ikke minst laget og spilte musikken selv i filmer sine. «The Thing”, “Christine”, “The Fog”, “Escape from New York” og tidenes nest skumleste film, “halloween”. Ingen som har sett den kan glemme det grusomt effektive pianotemaet.
I alle filmene hans er den drivende, minimalistiske synthmusikken en sterk medvirkende faktor til det skumle, det mørke, den kalde og truende stemningen. De siste årene har Carpenter gitt ut to glitrende album med imaginær filmmusikk til «glemte filmer» og han reiser rundt og holder konserter, for et år siden var han i Oslo Konserthus.
Nå har han tatt musikk fra de gamle filmene sine og vært i studio sammen med sønnen sin og gudsønnen Daniel, som er sønnen til Dave Davies i The Kinks. De har spilt inn musikken på nytt, og denne uka kom albumet «Anthology: Movie Themes 1974-1998» Det høres strålende ut, og ikke minst moderne. Pensjonisten John Carpenter eier, som ungdommen ville sagt.
Lyden av en tids musikk er alltid lyden av samtiden. Nå er det mørk og skummel synthmusikk i mange genre og uttrykk. Disse synthlydene har ligget og kost seg i undergrunnen i noen år, blant annet i den såkalte Synthwave-genren. Legg til 80-tallsromanen «It» og den nye «Blade Runner» på kino så er bildet komplett.
Vi lever i skumle tider. Galopperende kapitalisme, naturkatastrofer, økologisk pessimisme, sexskandaler, politisk uro, separatisme, terrorisme og irrasjonelle, totalitære ledere som truer hverandre med atomvåpen. Det er litt 80-tallet om igjen.
Det er godt vi har sånne som John Carpenter til å legge på musikken.
Følg NRK Debatt på og
Hør Ytring på NRKs nettradio:
