NRK Meny
Kronikk

Skapkristne

Noen lurer på hvor de kristne har blitt av i den offentlige debatten. Det gjør ikke jeg.

Karl Andreas Jahr

«Om det er krevende å søke jobb med et kristent vedheng, så er det å heve stemmen i det offentlige rom et livsvarig offer. Personlig var jeg tidligere livredd for alle kristenspor jeg etterlot meg på nett», skriver kronikkforfatteren.

Foto: Deborah Selbekk Lunde

«Når jeg skal etablere meg på nytt og søke jobber, så er dette belastende.»

«Jeg har oppdaget at bilde og tekst om meg ligger ute på nettsiden, og det føles ubekvemt. Jeg hadde blitt veldig takknemlig dersom dere kunne fjernet dette.»

«Artikkelen er ikke så god å ha på cv-en, om du skjønner. Når man googler navnet mitt, er den artikkelen noe av det første som dukker opp.»

Mailer som dette får jeg som redaksjonsleder i avisen Korsets Seier jevnlig.

Mens andre medier alltid sier nei, må vi i Korset Seier være vennligere innstilt. Spor av kristendom vil hjemsøke dem. I konkurranse med et titalls andre jobbsøkere er kristen tro et handikap.

Å både virke gal og litt kort for utenforstående er ingen god reklame for en arbeidsgiver.

Belastende tro

I vinter intervjuet jeg Anders, en godt utdannet fyr med solid jobberfaring og rik erfaring fra politikken og frivillighet. Han var arbeidsløs. Etter avslag på avslag vurderte han å slette alt av kristendom på CV-en. Alternativet ville innebære at flere år sto tomt.

Kjært barn har mange navn, sorte får har flere. Fundamentalist. Hjernevasket. Fordømmende. Homohater. Kvinnehater. Dum. Ekstrem.

Det ser ikke bra ut, men kanskje det likevel ser bedre ut. Å være en boms er bedre enn å være kristen. Han bekymret seg også over at et raskt googlesøk ville avsløre at han var aktiv i et lavkirkelig miljø.

Lignende historier hører jeg ofte. Alle spor på sosiale medier og nettet. Slett. Slett. Slett.

Følg NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter

Arne Berggren undrer seg over hvor kristne har blitt av i den offentlige debatten. Det gjør ikke jeg. Jeg skjønner dem veldig godt.

Personlig var jeg tidligere livredd for alle kristenspor jeg etterlot meg på nett. Blant annet sørget jeg for å få slettet et gammelt youtube-klipp hvor jeg åpent og ærlig deler en gudserfaring.

Om det er krevende å søke jobb med et kristent vedheng, så er det å heve stemmen i det offentlige rom et livsvarig offer. Frykten for å bli stemplet er for høy. Fordommene er for store og toleransen for liten.

Trangsynte homohatere

Kjært barn har mange navn, sorte får har flere. Fundamentalist. Hjernevasket. Fordømmende. Homohater. Kvinnehater. Dum. Ekstrem. Trangsynt. Noen av disse beskrivelsene passer på enkelte kristne, som det også gjør i alle andre samfunnslag.

Å være en boms er bedre enn å være kristen.

Jeg vil faktisk våge påstanden at kristne har et mer tvilende, selvkritisk blikk på eget livssyn enn den gemene hop. Jeg kjenner heller ingen kristne som hater homofile, ikke i nærheten engang. Tvert imot strever de med spørsmål som homofil i samspill med lojaliteten til Bibelen. Dette er spørsmål mellom Gud og den enkelte, og Gud og menighet. Jesus blandet seg aldri borti romernes livsstil.

Pute-tv

Vi møter de samme fordommene i kulturen. Hver gang en pastor blir introdusert i tv-serie er han inkarnert ondskap. Særlig i Skandinavia. Menigheten han leder er en gjeng gjennommanipulerte kålhuer. Med dette tyngende vedhenget har vi selvsagt lite å fare med i offentligheten. Man er diskvalifisert før man åpner kjeften.

Vårt elendige rykte er delvis kristnes egen skyld, det skal sies. Når så få kristne stiller opp i samfunnsdebatten (takk til Espen Ottosen og Vebjørn Selbekk som gidder), så skaper det et vakuum. Pressen må jo ringe noen når nyhetsbildet krever det.

Hver gang en pastor blir introdusert i tv-serie er han inkarnert ondskap.

De finner frem til de merkeligste karakterer som i motsetning til andre kristne mangler totalt sperrer – og som er svært lite representative. Det blir fort pute-tv. Jeg får vondt i kroppen av å tenke på det.

Kristne har lært seg å møte dette med et skuldertrekk. Vi er vant med det. Det er for så vidt bra. Kristne skal også tåle kritikk. Tøff, berettiget kritikk. På lik linje med alle andre grupper i samfunnet. Slik er det ikke i dag.

Manglende likebehandling

Tydeligst blir det sammenlignet med andre religioner. Vi, altså Norge, møter mennesker fra andre kulturer med hjerteskjærende imøtekommenhet – med stor grad av nysgjerrighet og vilje til å forstå. Det har jeg ingenting imot. Sårbare minoriteter trenger vern.

Kontrasten til det frikirkelige Norge, som møtes med en eim av mistillit og mistanke, er imidlertid slående. Man hånflirer av folk som tror på helbredelse ved bønn, men nikker anerkjennende til hijab, Shangri-La og regndans.

De kristne er rett og slett den lille minoriteten som behandles som en mektig, farlig majoritet.

Det eneste grunnen til at jeg kan skrive litt om dette er fordi jeg faktisk har en jobb i Korsets Seier. Og ja, jeg vet hva du tenker, en blekke for ekte mørkemenn uten evne til å reflektere. Heldigvis har vi nå mistet pressestøtten. Norge trenger åpenbart ikke lenger den stemmen.

Hør kronikkforfatteren i debatt: NRK Ytring på P2, søndag kl. 11.