NRK Meny
Kommentar

Hvor er de kristne for tiden?

Nå må kristenfolket se og komme seg på banen.

Espen Ottosen og Pernille Sørensen

Pernille Sørensen hadde informasjonsleder Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband som makker i «Nytt på nytt» 8.september. Ottosen er en av de ytterst få kristne som er synlig i mediene. Hvor blir det av alle de andre kristne kommentatorene, spør Ytrings spaltist.

Forleden møtte jeg en fyr innen riksmediene som slo armene oppgitt ut og hevdet at det ofte er dønn umulig å få kristne folk til å stille opp og mene ting i nyhetene. Det er de samme to-tre ansiktene som går igjen. Så hvor er de kristne talsfolkene, egentlig?

Jeg tenkte først at dette må jo være feil. Vi har da mange som stiller opp, men de jeg kom på var Vebjørn Selbekk og Espen Ottosen, pluss noen raringer som blir invitert med for underholdningsverdien, og ære være dem, men det er jo litt snaut. Selbekk snakker stort sett om seg selv og disse muhammedkarikaturene, om og om igjen, og Ottosen gjør et forsøk på å dekke det meste om han blir spurt, men det må da være flere?

Inge Lønning var fremragende, men er dessverre død. Janne Haaland Matlary ser vi ikke så ofte som før, det er trist - godeste biskop Eidsvig har på en måte mer enn nok med leie saker som må kommenteres, Sturla Stålsett er topp, men klorer vel ikke på studiodørene akkurat, han heller. Stikk motsatt av faren, som er en av få kristne man kan kjenne igjen på gaten.

Problemet med kristne mennesker er kanskje at de helst vil slippe å fremstå som akkurat det.

Hvem flere har vi, om man ser bort fra Krf-politikere, og det må man, for religion er snart det eneste de ikke snakker om. Avtroppende biskop Kvarme fikk seg så mange på trynet i starten, at han ble varig svekket i mediene og for forsiktig. Og hun nye har uansett ikke begynt ennå, selv om folk allerede løper i flokk for å misforstå og feilsitere henne. Så da ringer man vel Selbekk og Ottosen, og ære være dem, som sagt.

Problemet med kristne mennesker er kanskje at de helst vil slippe å fremstå som akkurat det. Jeg merker det selv, også. Det kleber noe ovenfra, bedrevitende og litt fotform og over det, fortsatt - selv Peter slet jo med å stå for saken.

Man møter jo folk som ellers er flinke til å mene ting og være i mediene, som synes at akkurat det å være kristen får være en privatsak - jeg er selv akkurat snobbete og forfengelig nok til at jeg forstår den sjenansen der, og sjansen for å nå ut med noe nyansert rundt f.eks abort, surrogati, bioteknologi eller homofiles rettigheter er relativ liten.

Jeg hadde en liten tekst i Aftenposten for femten år siden, der jeg uttrykte en viss forståelse for eldre misjonskvinners skepsis til menn i dameklær. Da ble jeg gjenstand for organisert spamming fra folk som mente jeg nå fikk ta skylden for selvmord blant unge homofile.

Kristne bør formidle innsikt, reise spørsmål og bygge broer.

Sånt får man bare tåle, alle slags folk har vi brent på bålet og plagd opp gjennom århundrene, men hvordan skal man få kristne på banen i norske medier? Og hvorfor er kristne så upopulære hos så mange?

Ser du på kristne politikeres retorikk, er den ofte holdningsdrevet, dessverre. Det er det verste folk flest vet. Hareide, Høybråten, Bondevik, Valgerd, nesten hele bunten, har brukt ordene «jeg synes» i annenhver setning.

Av historiske grunner, bør kristne ligge unna holdningsdrevet retorikk. Kristne bør formidle innsikt, reise spørsmål og bygge broer. Ikke renne over av holdninger og hva de synes. Ja, jeg vet at det er nettopp det jeg gjør her nå, men jeg forsøker ikke å påvirke skeptikere, jeg bringer bare en etterlysning videre.

Om det er sant, det vi hevder, at kristendommen er limet i kulturen vår, holder det ikke bare å folde hendene og mumle om avkristning og endetid i krokene.

Jeg er redd ordet jeg har på tungen er kommunikasjonsstrategi, Gud forby, men jeg håper noen her nede har en plan.

Ti - femten kristne medietryner må ales opp snarest.