Hopp til innhold
Kronikk

Ser ikke mennesket for bare diagnoser

Når mennesker blir redusert til en eller flere diagnoser, er det lett å overse hva som feiler dem, hva de trenger og hva de forsøker å si.

Pasient i en sykehusseng

(Ill. foto) Da jeg selv ble «psykiatrisk pasient» fikk jeg kjenne på livet som diagnose, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

«Jeg er mer enn diagnosen min,» sa den unge mannen. Jeg nikket bekreftende. Jeg var utdannet på en sykepleierskole som la stor vekt på menneskets verdi. «Hva er et menneske?» stod det en gang på overheaden til etikklæreren. Jeg husker ikke hva hun svarte. Men det var i hvert fall mer enn en diagnose.

Diagnoser er viktige. De er første skritt på veien mot riktig behandling. For noen vil de være svaret på mange års usikkerhet om hva som har vært galt. For noen er de nøkkelen til rettigheter og hjelp.

Mer enn diagnosen

I en travel sykehushverdag kan en kort diagnose gi mulighet til rask handling. Vi vet hva vi skal gjøre, observere, fokusere på. «Jeg har en nyoperert mann med hofteprotese, kan du hjelpe meg å få ham på do?» At pasienten er skilt, har 3 barnebarn, spiller tuba og hjelper rusmisbrukere på fritida er irrelevant i situasjonen. Det er likevel en del av pasienten – han er mer enn sin diagnose.

Når de ikke forstod meg, forsøkte de med nye diagnoser.

Jeg jobbet en sommer på en infeksjonsavdeling. En dag fikk vi telefon fra ortopedene som lurte på om vi hadde plass til en finger. Litt irritert over den reduksjonistiske fremstillingen svarte avdelingssykepleieren: «Jo da, en finger skal vi alltids få plass til.»

Jeg husker situasjonen. Sammen med fingeren fulgte en dame. En dame som i tillegg til sin infiserte finger tydelig var sliten og engstelig, redd for ukjente.

Miste mennesket av syne

I møtet med en diagnose er det lett å miste mennesket av syne. I helsevesenet er vi heldigvis unnskyldt; det er tross alt diagnosen vi er til for å ta oss av. Verre er det når diagnosen møter mannen i gata. Tale, mimikk, gester, blikk, (u) tilgjengelighet, inkludering, ekskludering – smått og stort som bidrar til å forsteine mennesket i dets diagnose.

Jeg var i vikariat på en spesialisert avdeling. Jeg gjorde så godt jeg kunne for gjennomføre behandlingene, men merket at jeg stadig tok tak i andre sider ved pasientene enn det de var innlagt for – diagnosen. Jeg unnskyldte meg med at jeg ikke var vant til å tenke så fokusert på én diagnosetype.

I møtet med en diagnose er det lett å miste mennesket av syne

Det var kveld. Jeg hadde ansvar for en tidligere rusmisbruker. Han ville snakke med overlegen og var blitt lovet et møte. Da legen likevel ikke kom, tok angsten og fortvilelsen overhånd. Han ville tilbake på gata. Jeg snakket med ham. Lenge.

Han roet seg og jeg fikk behandlet ‘diagnosen’. Det var jo derfor han var der; og det var derfor jeg var der. Da jeg senere kom inn med kveldsmedisinene, så han meg i øynene og smilte. «Takk for at du så meg som mer enn [diagnosen].»

Jeg ble overrasket over hvor mye det hadde betydd for å hindre tilbakefall til rusen. Men jeg lærte. Igjen.

Livet som diagnose

Ofte har jeg hørt helsepersonell fortelle hvordan deres opplevelse av helsevesenet er blitt forandret etter at de selv har forsøkt pasientrollen. Erfaringen har gitt en nytt perspektiv på detaljene: Hva som betyr noe; hva som utgjør den lille forskjellen; hva som må til for at man skal føle seg ivaretatt og verdsatt, trygg og verdifull.

Jeg trengte ikke en guidet tur gjennom diagnosegruppene

Da jeg selv ble «psykiatrisk pasient» etter mobbing på arbeidsplassen, fikk jeg kjenne på livet som diagnose. Jeg lengtet etter hjelp; psykiatrien ønsket å hjelpe. Men vi strevde med å finne hverandre. Når jeg følte de ikke forstod meg, forsøke jeg å forklare. Når de ikke forstod meg, forsøkte de med nye diagnoser. Selv mitt ønske om å oppklare, fikk sin diagnostisk boks.

Jeg følte at jeg druknet i diagnoser; at jeg ble borte – både fra meg selv og dem; at de ikke kunne se meg for bare diagnoser.

Hva er et menneske?

Likevel var det lærerikt. Vanskelig, ja, men en viktig leksjon i livets skole. Jeg føler at jeg bedre enn noen gang før kan forstå de mange ropene som fins der ute: Hjelp meg! Hør meg! Se meg! Se MEG!

Jeg ble selv raskt mye bedre når psykologen begynte å forstå – og viste at hun gjorde det. Jeg trengte ikke en guidet tur gjennom diagnosegruppene. Jeg trengte det samme som hun med fingeren og han med rusen: noen som kunne forstå meg, trøste meg, vise meg at jeg hadde verdi.

«Hva er et menneske?» spurte etikklæreren den gangen. Jeg har skjønt at svaret vil variere – men det er i hvert fall mer enn en diagnose. Livet er gjerne den beste skole – det er der man lærer å forstå!

FØLG DEBATTEN: Facebook og Twitter