NRK Meny
Kommentar

Selvsikker tross riper i lakken

Selvtilliten er Solbergs styrke som Høyre-leder, men året har vist at selvsikkerheten kan være en ulempe for henne i rollen som borgerlig brobygger.

Stortingsvalget 2017

Erna Solberg ble gjenvalgt som statsminister i 2017. I mai vil hun ha sittet lenger sammenhengende som statsminister enn Kåre Willoch gjorde i sin tid.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

I dag blir det taktfast applaus. Partilederstjerna skal hylles av stående og smilende Høyre-tillitsvalgte. Ingen Høyre-leder har sittet lengre sammenhengende enn Solberg.

Den 12. mai blir hun også den Høyre-lederen som har sittet lengst sammenhengende som statsminister, lenger enn Kåre Willoch. Hun leder allerede den første Høyredominerte regjering siden 80-tallet som blir gjenvalgt av velgerne.

Er det rart de kaller Erna stjerna? Er det rart hun har selvtillit?

Det er denne selvtilliten som gjør at hun styrer Høyre med stø hånd. Selvtilliten gjør at hun med overbevisning kan fortelle pressen at hun ikke bryr seg så mye om partiet stemmer mot henne i noen saker i løpet av helgen. Det gjør også at partiet slutter unisont opp om hennes politiske prosjekt, filosofi og historiefortelling. Menneskene, ikke milliardene, skal nå videreføres med «bærekraftig velferdssamfunn», begrepet skal fylles med innhold denne helgen.

Solberg har kontroll i eget hus. Det er langt fra en selvfølge at en partileder er så ubestridt som akkurat Erna Solberg er i akkurat Høyre akkurat nå.

Det vil manifestere seg denne helgen, uavhengig av om ledelsen med stor sannsynlighet går på minst ett nederlag - som vi skriver i pressen - i bioteknologisakene eller forsvarspolitikken.

Riper i lakken

Selv om Solberg både som partileder og statsminister skriver seg inn i Høyre-historien, har starten på 2018 vist baksiden av medaljen for en leder med selvtillit, en leder som i kraft av sin suksess og lederrolle hever seg over mange detaljer og enkeltsaker.

Både i håndteringen av partiets Metoo-skandale og Listhaugs Facebook-post har Solbergs selvsikkerhet ikke vært ensbetydende med at hun har kontroll over situasjonen. I begge sakene har hun bommet og pådratt seg ikke ubetydelige riper i lakken som leder.

Solberg prøvde innledningsvis å heve seg over detaljene, hvilket gjorde at hun ikke forstod sprengkraften i enkelthetene.

I 2018 har vi også sett baksiden av den medaljen Solberg skal hylles av sine egne for denne helgen.

triumfferden

Solbergs seiersmarsj fra Holbergs plass til Stortinget valgnatten 2013.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Det kan være fint med en leder som står last og brast også når hun selv er uenig, men det kan ofte være behov for toppledere som evner å skjære gjennom. Det gjorde statsministeren for sent i Listhaug-saken, for eksempel.

Solberg har over tid latt Frp snakke regjeringens politikk med statsråder og partiets primære politikk med stortingsrepresentanter. Det har økt konfliktnivået på borgerlig side.

Solberg mener selvsikkert at dette handler om forståelse av at andre partier kan ha andre behov enn hun selv og Høyre.

Både hun selv og mange i Høyre har ment at hennes rolle som brobygger på borgerlig side ikke hadde gått uten å utvise betydelig grad av forståelse for andre.

Frp har hatt egne behov i innvandringspolitikk, retorikk og partikultur. KrF har hatt egne behov for lærernorm-gjennomslag eller sitt standpunkt i reservasjonsstriden. Venstre trengte ekstra tid etter 2017-valget før de kunne gå inn i regjering.

Dette har Solberg forstått og tatt hensyn til, men hun har måttet balansere slike hensyn mot helheten i samarbeidsprosjektet og egen autoritet som sjef.

Brobyggeren

Erna Solberg har sammen med Siv Jensen (Frp), Trine Skei Grande (V) og Knut Arild Hareide (KrF) lykkes i å samle borgerlig side i norsk politikk. Først som en relativt samlet opposisjon mot Stoltenberg-regjeringen, så til å selv finne sammen om felles politikk i samarbeidsavtale og regjeringsplattform.

Totalt utenfor Solbergs kontroll har også Arbeiderpartiet havnet på felgen, noe som gjør at Høyre som parti og hun selv som partileder står mer frem enn det som ellers ville vært mulig.

null

Solberg ble valgt til Høyre-leder på partiets landsmøte i 2004. Hun tok over etter Jan Petersen (t.h.).

Foto: Morten Holm / NTB scanpix

Solbergs utgangspunkt var et valgnederlag i 2005 etter å ha blitt valgt til Høyre-leder året før. I 2006 definerte hun sitt politiske prosjekt i eget parti med talen «Mennesker, ikke milliarder», en kontrast til hvordan Høyre hadde kommunisert i årene før. Noen uker før denne talen fikk partiet 10,5 prosent på en VG-måling.

Solberg stod last og brast med et budskap og prosjekt som handlet om å fornye offentlig sektor og få ned helsekøer.

Etter valgnederlaget i 2009 og frem til seieren i 2013 arbeidet Høyre systematisk i opposisjon med å utvikle helsepolitikk, utdanningspolitikk, samferdselspolitikk, kommunereform, klimapolitikk og utenrikspolitikk. Partiet var opptatt av å ha gryteklare reformer og politiske forslag som skulle materialisere seg den dagen man fikk makt.

Høyre stilte godt forberedt i Nydalen og på Sundvollen i møte med de andre partiene, har flere utenfor partiet bemerket.

Internt i Høyre var det i starten flere krav om å fjerne henne som partileder, men lojal mot sin egen plan har hun skaffet seg selv og partiet en selvtillit og bygget sten på sten det politiske prosjektet hun og partiet nå høster frukter av.

Derfor går hun inn i landsmøtet med å kunne skryte av å lede landets største parti på målingene og være statsminister for en trepartiregjering som har flertall på snittet av målingene. Erna Solberg (født i 1961) har sikret en ettervekst i partiet, det er statsråder, stortingsrepresentanter og rådgivere født på 70, 80, og 90-tallet som sikrer rekruttering og nye generasjoner i partiet.

Hos sine egne står Erna Solberg sterkt. Fordi prosjektet hennes har hatt gått over all forventning. Grunnlaget for suksessen handler om Solbergs krevende balansegang.

Frem mot neste valg kan hun i større grad måtte bruke selvtilliten til å sette skapet på plass.