Så langt har partisekretær Raymond Johansen stått for den åpne kritikken i Arbeiderpartiet. Først i Klassekampen, senere i ulike andre medier. Kjernen i selvkritikken er at partiet ble for lite «lyttende» i regjering. Som regjeringsparti kom Arbeiderpartiet for ofte i forsvarsposisjon, og var for lite opptatt av velgernes krav til partiet.
Denne typen evaluering blir tom og intetsigende hvis den ikke fylles med innhold. Betyr for eksempel det partisekretæren sier at Arbeiderpartiet i regjering gjorde beslutninger som i ettertid viste seg å være feil? Reduserte samarbeidet med Senterpartiet og SV Arbeiderpartiets handlingsrom så mye at politikken ble skadelidende? Hadde de rett som mente at partiet i valgkampen burde hatt et såkalt »prosjekt», en ny stor reform å kjempe for i stedet for å vinkle alt inn på angrep på en kommende H/Frp regjering?
Uten svar på slike spørsmål reduseres selvkritikken til en uinteressant apolitisk erkjennelse om å kommunisere bedre.
Regjeringsslitasje avgjorde
Det er en nokså banal konklusjon at åtte år i regjering betyr slitasje, og var den avgjørende årsaken til at flertallet for de rødgrønne glapp. Skulle en tatt selvkritikken om at partiet i posisjon for ofte ble systemforsvarere og defensive fullt ut på alvor, betyr den i realiteten en sterk kritikk av partiorganisasjonen på Youngstorget og ute i fylker og kommuner. Det var nettopp den delen av partiapparatet som ikke var sugd opp i regjeringssystemet som burde stått for det kritiske elementet og nytenkingen. Men det maktet organisasjonen ikke.
Og muligens er det også naivt å forvente at moderne politiske partier som er avhengige av noen få toppfigurer, samtidig kan være troverdige systemkritikere. All kritikk nedenfra blir lynraskt tolket som internt opprør og misnøye med egen regjering.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Trengte ikke nytt «prosjekt»
I sin tale til partiets landsstyre tirsdag denne uken, muligens hans siste som Arbeiderpartiets leder, var Jens Stoltenberg opptatt av kontinuiteten i partiets utvikling.
En smule indignert avviste han påstandene om at Arbeiderpartiets interesse for å kaste kullselskaper ut av oljefondet, legge strømkabler til oljefeltene på Utsira-høyden og forlenge det gunstige avgiftsregimet for elbiler, er en taktisk snuoperasjon. Nei, helt siden Arbeiderpartiet opprettet verdens første miljøverndepartement på 70-tallet, via Gros Rio-tale om bærekraftig utvikling til i dag, har norske sosialdemokrater vært miljøbevisste, sa Jens.
Ingen ting i talen varslet en grunnleggende selvkritikk om den rødgrønne regjeringsperioden. Alle husker for eksempel at Jens tvert imot aktivt avviste alle krav om å løfte fram et nytt «prosjekt» i valgkampen på partiets landsmøte i fjor vår. Det skjedde med en retorisk henvisning til den kaotiske økonomien i Hellas og Italia.
Små skritts politikk
«Mitt mål er å styre landet på en så uspennende måte at mennesker i dette landet kan leve spennende liv», sa Stoltenberg. Politikk er ikke en spenningsroman. Det er resultatene som teller, var budskapet den gang.
Et generaloppgjør med egen politikk i regjering bare et år etter en slik erklæring ville vært svært lite troverdig, og slått beina under denne typen «stille revolusjon» og «små skritt»-tilnærming til politisk arbeid som er norske sosialdemokraters varemerke. Derfor kommer det heller ikke et slikt oppgjør. Oppmerksomheten blir i stedet rettet framover, med ny politikk på kjerneområder folk flest er opptatt av.
Men når partiet for eksempel erklærer at det skal bli det «grønneste» partiet i Norge og skjerper klimaambisjonene, utfordrer det andre partiers hegemoni.
SV er raskt ute og mener det blir tom miljøretorikk så lenge Arbeiderpartiet ikke våger å ta beslutninger som bryter med oljeøkonomien. Det er derfor logisk at både SV, Venstre og Miljøpartiet de Grønne tar Arbeiderpartiet på ordet og spør om partiet nå er rede til å støtte kravet om varig vern av Lofoten og Vesterålen.
Farvel til Jens
Det er likevel kampen om nye posisjoner i partiets ledelse når partileder Jens Stoltenberg etter alt å dømme forsvinner til NATO, som preger samtalene på landsstyret og i mediene. Det er opplest og vedtatt at Jonas Gahr Støre blir ny partileder. Hva som skjer i toppsjiktet under er usikkert.
Blir det et raskt ekstraordinært landsmøte, blir valgkomiteen fra sist den som trer i funksjon, med Martin Kolberg som leder. Da kan mye tyde på at valgene begrenser seg til et lederbytte, mens resten av kabalen først blir lagt på det ordinære landsmøtet i 2015. Dette har også vært Stoltenbergs innstilling så langt, etter det jeg får vite.
Jo nærmere NATO-avgjørelsen kommer, jo mer er det likevel den kommende partileder Jonas Gahr Støres holdning som avgjør. Mange tror han vil se seg tjent med en større rokering i toppen, for å markere fornyelse av partiet fra første dag.
Her er ingen avgjørelser tatt. Først må vi vente på NATO.
