Såret som ikke gror

Vi var på hyttetur på Vestlandet, resten av familien. På ettermiddagen fikk jeg en SMS fra datteren min. Hun var på sommerleir på Utøya sammen med datteren til kjæresten min.

«Jeg elsker deg», sto det. Det var uventet, men fint. «Jeg elsker deg også», sendte jeg tilbake.

Vi satt og så på TV. De sendte fra Oslo. Det var uklart hva som hadde skjedd, men det var store skader i området rundt regjeringsbygget. Så dukket det opp en notis på skjermen: Det er skyting på Utøya. Mange skal være døde.

Da slo det meg. Jeg elsker deg – var det et farvel?

Vi ringte til døtrene våre, som ikke svarte. Vi ringte til politiet. Vi ringte overalt.

Ingen visste hva som foregikk, hvem som skjøt, hvor mange som var døde eller skadet. Vi pakket sammen og var klare til å dra to og en halv time etter meldingen fra datteren min.

Da ringte mobilen.

«Jeg er i live mamma! Jeg sitter i en buss, jeg har fått et pledd rundt meg og fått låne en mobil. Jeg la fra meg mobilen og jakka, for den hadde så sterk farge. Vi måtte gjemme oss og være helt stille!»

Det var en enorm lettelse oppi skrekken og forvirringen. Så kom jeg på at vi ikke hadde hørt noe fra datteren til kjæresten min. Var hun i live? Ingen hadde hørt eller sett noe.

Vi kjørte mot Oslo og videre mot Utøya, langt over fartsgrensene. Det var stille i bilen. To gutter i baksetet, hver vår sønn. Den ene hadde en storesøster i live, den andre visste ikke. En far i forsetet med sammenbitte kjever og fortvilelse i blikket.

Jeg tenkte, jeg tror ikke forholdet vårt overlever hvis hans datter er drept og min datter overlever. Hvordan skal vi leve med det?

Da ringte mobilen hans. Det var en lege fra Ringerike sykehus: «Datteren din er skutt, men hun kommer til å overleve.»

Jeg husker desperasjonen til datteren min når hun snakket med venner og bekjente, sjekket Facebook og prøvde å kartlegge hvem som hadde overlevd og hvem som ikke hadde det.

De nærmeste fant hun – de fleste levde, noen skutt og på sykehus. Noen hun ikke kjente så veldig godt, drept.

Men det var én. Hun fant ham ikke, han ga ikke lyd fra seg. Hvor var han, hadde noen hørt noe? Det var en nydelig gutt på 16 år. Han var så morsom og grei, kjekk også. Spilte fotball, spilte gitar, de hadde hatt det så gøy.

Han var død. Drept på kloss hold, inne i kafébygget.

Der hadde datteren min også vært. Hun hadde hoppet ut av et vindu, i sokkelesten, sklidd nedover en skrent. Og så hadde hun løpt og løpt, klatret ned en bratt skrent, i vannkanten der nede traff hun andre livredde ungdommer. Og så gjemte de seg, kvittet seg med fargesterke plagg og mobiler, trøstet hverandre og holdt hverandre i hånden.

De var så stille de kunne og prøvde å ikke gråte.

Da var han der, høyt oppe på skrenten, rettet maskingeværet mot dem og skjøt. Kulene traff noen steiner og smalt tilbake og såret flere, noen blødde. De så en gutt falle ned fra skrenten. Men så gikk terroristen videre. Det var for langt og bratt. Han kom ikke nærmere.

Etter lang tid så de noen i båter som vinket til dem og ropte, men de visste ikke hva de var ute etter, så de fortsatte å være helt stille og gjemme seg. Til slutt kom båtene nærmere. De ble hjulpet om bord, de skadde først.

«Nå må dere IKKE snu dere og se tilbake på øya», var beskjeden fra båtfolket, som forsto at synet av titalls drepte ungdommer ikke ville gjøre noen noe godt.

Blitsregnet som møtte dem på fastlandet var de ikke forberedt på. Det føltes som et overgrep, der de stavret seg i land, noen i svært dårlig forfatning og mange med lite klær på seg.

Vår familie har opplevd skrekk og terror. Barna våre var i livsfare, vennene deres ble drept. Døtrene våre sluttet å fungere, på hvert sitt vis. Vi foreldre fungerte bare tilsynelatende.

Rollen jeg fokuserte på, da som nå, var å være den sterke, samlende, omsorgsfulle, støttende mammaen. Hun kunne ikke falle sammen.

10 år senere er ikke sjokket, smerten og sinnet like sterkt. Men det er absolutt til stede, og det blusser opp med ujevne mellomrom.

Årsdagene er alltid vanskelige, da kommer alt tilbake.

Våre to døtre var 16 år gamle da de var på sommerleir på Utøya for første gang 22. juli 2011. De hadde hatt det helt supert, blitt kjent med mange fine folk, deltatt på morsomme aktiviteter og diskutert spennende politiske temaer.

Så herlig å være ung, i starten av livet! Så mye nytt å oppdage, så mye spennende som skulle skje.

Hun hadde alltid vært så uredd, tøff og livsglad, datteren min. Kastet seg utfor de bratteste skibakkene, i full galopp over jordene. Snakket mye, lo høyt.

Slik var det ikke lenger etter at tragedien inntraff.

Hun skannet alle steder for rømningsveier, på bussen, på kaféer, hvor hun skulle løpe hvis det plutselig skjedde noe. Ble redd for å fly. Hjem fra ferie rystet og gråt hun i armene mine, flyverter som ville hjelpe, men som ikke ante hvordan.

Jeg ble overbeskyttende, som da hun var en liten baby. Min førstefødte, som plutselig kunne slutte å puste.

Jeg måtte vite hvor hun var til enhver tid, helst følge henne, hente henne. Hvis hun eller broren hennes ikke svarte på en SMS, så fikk jeg panikk.

Noe har skjedd, tenkte jeg, noe fælt har skjedd.

Jeg skalv på hendene, ble veldig stresset, gikk frem og tilbake på gulvet, ble så redd. Nå har det hendt noe, de kan være døde. Jeg snakket med dem om det, og de forsto. Det var viktig å svare på SMS, ta telefonen.

Jeg måtte bare vite at de var ok, det var ikke for å kontrollere eller mistenkeliggjøre. Fremdeles har jeg det slik, i en noe mildere form.

Sjefen min ringte etter 22. juli og sa at jeg kunne ta litt fri nå, etter denne hendelsen. Nei da, svarte jeg, det trenger jeg ikke. Det går bra med oss, datteren min har overlevd, hun er ikke skadet. Og da mente jeg skuddskade.

Jeg ante ikke da hvor skadet både hun og jeg hadde blitt, innenfor den hele fasaden. Hun hadde overlevd, jeg hadde ikke mistet barnet mitt. Alt var bra med oss.

Det var mange det ikke var bra med, som var døde, eller svært alvorlig skadet. Mange foreldre som hadde mistet barnet sitt. Det var ikke ett øyeblikk jeg tenkte at jeg hadde noe å klage over. Den litt rare skyldfølelsen over å ha fått barnet sitt hjem, når så mange ikke fikk det.

Det var rosetog, som var overveldende vakkert, men som samtidig føltes utrygt. Mange mennesker var samlet. Noen kunne finne på å skyte eller sprenge en bombe, tenkte jeg.

På Ullevål sykehus var det bevæpnede vakter foran hovedinngangen, men ingen passet på sideinngangen, der datteren til kjæresten min lå.

Jeg leste alt jeg kom over om gjerningsmannen. Jeg fulgte rettssaken, men ble ikke noe klokere på hvorfor han måtte forårsake så mye skade, hvorfor han måtte drepe så mange.

Jeg ønsket at han skulle dø. Jeg som alltid har vært imot dødsstraff, ville nå gjøre ett unntak. Og da datteren min spurte: «Han slipper vel aldri ut, mamma?» tenkte jeg, forhåpentligvis ikke, men dette er Norge. Hvem vet.

Og så tanken som fulgte, at hvis han slipper ut, så skal jeg gjøre det til min livsoppgave å ta livet av ham. Jeg frykter at han vil gjøre noe lignende igjen.

Det ble mange turer til Utøya. Jeg grudde meg på forhånd, men det var alltid en god opplevelse. Sola skinte, det var fredelig. Alle som var der hadde samme erfaring, samme sorg.

Det var verre med andre, venner og bekjente, som raskt etter hendelsen kunne tillate seg å teoretisere over hva de som var på øya burde ha foretatt seg. Som lederen av AUF. Han burde ha tatt ansvar, gjort noe, vist seg som en leder, sa de. Jeg ble så sint.

Der satt de trygge og skråsikre rundt kafébordet, uten å fatte at når det skytes rundt deg og du snubler over drepte venner, da gjelder det å komme seg vekk. Det er ikke da det passer å reflektere over ledervervet sitt.

Jeg trakk meg unna sosiale sammenkomster. Det føltes uvirkelig å skulle snakke om dagligdagse ting. Samtidig var det krevende å skulle snakke lett og ledig om hendelsene på Utøya.

Jeg måtte hele tiden svare på de samme spørsmålene, gjenfortelle opplevelsene til døtrene våre. Folk ville høre om skyting, skadede og døde.

Fremdeles husker jeg hvem som ble drept hvor på øya. Politiet merket stedene så de pårørende kunne få vite, legge ned blomster og hilsener.

Døtrene våre har vært innom psykologer og samlinger for overlevende, med vekslende utbytte. Det er en stund siden. De har begge behov for mer oppfølging. Kjæresten og jeg har belastet hverandre for mye, ved å være hverandres psykologer, men samtidig har vi hatt nytte av vår felles opplevelse og erfaring.

Ingen av oss har bedt om profesjonell hjelp, det burde vi kanskje ha gjort. Jeg er usikker på om den hjelpen finnes, jeg har ikke orket å lete etter den.

I fjor sommer kjørte vi forbi Utøya, kjæresten og jeg. Vi stoppet nede ved kaia, la noen roser på vannet, gråt litt og så utover mot øya. Jeg tenkte på dem som svømte, de som druknet, de som ble skutt i vannet.

Det kommer en dame bort til oss og begynner å prate. Hun mente at det var unødvendig med et minnested på kaia, det er jo allerede et ute på øya. Så hun ikke at vi sto der og mintes, at vi var triste?

Skal vi dysse ned det faktum at 69 mennesker ble drept på den lille vakre øya rett der ute, for at folk skal slippe sørgende pårørende i nærheten av hytta eller hjemmet sitt?

Jeg burde sikkert vært mer forståelsesfull. De er også traumatiserte av det som skjedde. Men må alt glemmes, og gjemmes?

Er det ikke lov å minnes en grufull hendelse? Er min sorg og smerte en belastning for andre mennesker, ute i friluft, på en kai nede ved det vakre vannet?

Nå 10 år etter kjenner jeg på en forventning om at jeg burde ha kommet over det som skjedde, at vi ikke trenger å snakke mer om det. Er det noe jeg har erfart av denne hendelsen så er det at det skjer grufulle ting i verden, også i Norge.

Terrorhandlinger forsvinner ikke ved at vi ikke orker å forholde oss til dem.

Det norske samfunnet var ikke rustet til å håndtere det som skjedde 22. juli 2011. Det har vært mange rapporter og mye etterpåklokskap, og så orker vi ikke mer, vil heller tenke på hyggelige ting. Det forstår jeg.

Men har vi lært noe? Er vi forberedt hvis noe lignende skulle skje igjen?