Den 17 år gamle gutten pleide å spille innebandy nesten hver eneste dag, treneren kalte ham ‘svært lovende’. Moren hans pleide å tenke at det stråler av den gutten, av livsglede og kraft.
Men det siste året har han vært som en gassballong som mister litt luft hver eneste dag. Og han har blitt så tynn, pirker bare i maten. Moren klarer ikke å konsentrere seg på jobben, og hun har begynt å google ‘gutter og spiseforstyrrelser’.
Jenta på 16 begynte i førstegym i høst. Hun var yr av iver. Men klassen fikk bare en måned på skolen før den første karantenen rammet dem. Deretter har skolen vært stengt eller på rødt nivå. Elevene rakk aldri å bli kjent. Klasserommet er stille de dagene elevene faktisk får komme, det er få som rekker opp hånden.
Det er som om ungdommene skrur av kameraene, selv når de sitter sammen. Skolesekken har blitt tyngre, innleveringsfristene vanskeligere å overholde, jentas karakterer daler og hun er så inderlig lei farens bekymrede blikk, det evige «går det bra med deg?» For hva skal hun svare?
Den 11 år gamle gutten gamer mye. Særlig når skoledagen på rødt nivå bare er tre timer lang. Foreldrene er på arbeid, og ser ikke hvor ensidig liv gutten lever, når de spør, svarer han at jo, han har gått en tur. Og når de spør med hvem, slenger han ut et par navn.
Men egentlig er han alene på rommet hele dagen. Han har begynt å legge på seg, han har vondt i høyre skulder. Og så sliter han med å få sove.
Akkurat disse tre finnes ikke, men jeg kjenner barn og unge som ligner. Det tror jeg mange av oss gjør.
Dette er koronagenerasjonen og de er rammet av en skjult pandemi: økt sårbarhet.
Maktesløse foreldre
Koronagenerasjonen er som blomster om høsten, de stakk optimistisk frem hodet mot sola, før nattefrosten tok dem. De føler seg glemt. Men vi ser dem, vi som er rundt. Og vi kjenner oss maktesløse.
Bak hver deprimerte 17-åring står bekymrede foreldre, nølende utenfor ungdomsromdøra, med hånden på klinken og klump i halsen. «Hvordan går det, er det noe jeg kan gjøre for deg?» «Nei. Gå vekk.»
Vet skolen nok om hva som foregår hjemme? La oss spole ett år tilbake. Vi foreldre ble satt til å være hjelpelærere i nesten to måneder, men det kom aldri mulighet til å gi skikkelige, strukturerte tilbakemeldinger på hvordan det egentlig fungerte.
Det er sjelden jeg har savnet et spørreskjema mer. Et viktig erfaringsgrunnlag mangler.
Det ligger omsorg og respekt i å stille spørsmål. Ikke minst tilkjennegir det et ønske om å forbedre. Men for å orke å stille spørsmål, må man ha overskudd til å takle svarene.
Det overskuddet, også økonomisk, har ikke skolen hatt. Den har det fremdeles ikke.
Sparer oss til fant
Jeg er glad for at jeg for et år siden ikke visste om alt jeg skulle gjennom, har jeg hørt mange si de siste ukene.
Men det hadde vært bedre å vite. For hadde skolen visst, kunne ekstrahjelp blitt hyret, kvaliteten på fjernundervisning hevet, datautstyr kjøpt inn, lokaler leid, og ikke minst, skolene kunne lagt planer som sikret elevene de timene de har krav på etter opplæringsloven.
Samtidig er det mye vi faktisk har visst: At viruset ikke ville gå sin vei før vaksinen kom, for eksempel, at vaksiner tar tid, at virus har det med å mutere, at sjansen for nye nedstengninger i skolen ville være stor. Likevel er vi stadig altfor uforberedte.
Når utslitte lærere og Utdanningsforbundet etterspør økte midler til skolene, er det som forelder vanskelig å forstå hvorfor pengene ikke kommer. Jeg frykter at det først og fremst handler om økonomi. At vi sparer oss til fant.
Hver krone vi lar være å bruke i dag, vil kunne medføre økte utgifter i fremtiden, til helseutgifter, psykiatri og Nav.
Store konsekvenser
Langtidskonsekvensene for koronagenerasjonen har vi ingen oversikt over. De kan bli enorme. Derfor haster det at vi gjør mer, av både de store og små tingene. Det må skje nå, vi kan ikke vente til pandemien er over.
Vi må lytte til lærere og skoleledere. Vi må lytte til foreldrene. Og først og fremst må vi lytte til dem det handler om: ungene våre.
Der ute finnes et viktig erfaringsgrunnlag, der finnes små og store tanker om hva som kan gjøre hverdagen bedre for barn og unge. Kanskje er det flere vikarer for å ta med sjetteklassingene på tur en dag i uken, eller holde øye med dem når de har storefri. Kanskje er det velferdsmidler til en quizkveld med kohorten for videregående.
Kanskje er det leie av lokaler på det nærmeste hotellet eller en flerbrukshall for å sikre uteskoledagen, også ved dårlig vær. Kanskje er det penger til PC-er på barneskolen slik at alle som trenger kan låne ved behov. Kanskje er det flere skolepsykologer. Kanskje er det bedre rådgivning til foreldrene om hvordan man regulerer ungenes nettbruk, når algoritmene tar overhånd.
Kanskje, antagelig helt sikkert, er det overtidsbetaling til lærere.
Det er ikke nok å si takk
Koronagenerasjonen er den eneste generasjonen som har fått navnet sitt etter en sykdom. De er den stilleste generasjonen barn og unge vi har hatt, den lydigste, den minst egoistiske i sine handlinger, den eneste generasjonen som blir tvunget til å leve livet sitt gjennom en skjerm.
En generasjon som har blitt takket. I taler, i artikler, i rørende videoer fra politiske partier, alt dette også levert via skjerm. Men etter et helt år holder det ikke med en takk. Vi risikerer at koronagenerasjonen blir sårbarhetsgenerasjonen.
Nå må vi gjøre mer for dem, mye mer. Det må øremerkes midler til skolene. Oljefondet og rikdommen vår tilhører fremtidige generasjoner. Ikke oss, men ungene våre.
Er det noen vi skal bruke penger på nå, er det nettopp dem.
Les også Maja Lundes kronikk fra mars i fjor:
