NRK Meny
Kronikk

Én kakebit mater ikke kreften, men det gjør mye sukker og stivelse

Vi vet nok til å gi råd om kreft og mat. Problemet er at kreftleger ikke gir råd, eller kommer med svada à la «spis sunt og mosjoner».

Lege og pasient

Å unnlate å bevisstgjøre, motivere og inspirere dem som er rammet av kreft om hva de selv kan gjøre for å få bedre effekt av behandlingen og overleve, er uetisk.

Foto: Illustrasjon: Colourbox.com

Denne kronikken er et svar til «En kakebit mater ikke kreften» av Gunnar R. Tjomlid og «Kreftleger bør ikke fraråde sukker» av Rune Blomhoff, som fulgte opp «Fortell pasientene at kreftceller elsker sukker» av Fedon Lindberg og Lisbeth Pettersen.

Tjomlid bruker tittelen «En kakebit mater ikke kreften» og det kan vel ingen være uenig i.

Selv kaker kan imidlertid lages med naturlige søtstoffer som ikke belaster blodsukkeret og mel kan fint erstattes eksempelvis med mandelmel, som er ufattelig mer næringsrikt enn hvetemel, uten å belaste blodsukkeret.

Det vi har skrevet er at hvor mye blodsukkeret belastes ikke er ubetydelig i forebygging og behandling av kreft. Her kan vi nevne at to matvarer spesielt mest for blodsukkerbelastningen i Norge: Sukker og brød bidrar med henholdsvis 15 og 25 prosent av kaloriene gjennomsnittsnordmannen får i seg daglig.

Farlig store doser karbohydrater

Tjomlid sier at ulike matvarer bare er farlige i store doser. Det har han rett i. Det er nettopp de store dosene raske karbohydrater i norsk kosthold som er et problem.

Tjomlid sier at ulike matvarer bare er farlige i store doser. Det er nettopp de store dosene raske karbohydrater i norsk kosthold som er et problem.

Fedon Lindberg, indremedisiner og kostholdsekspert

Om ikke annet bidrar de sterkt til utvikling av fedme og diabetes, som også Tjomlid enig i at kan øke risikoen for kreft.

Myndighetenes nyeste kostråd går da også ut på å redusere kraftig sukker i kosten og anbefaler ca. 75 gram fullkorn per dag, ikke seks brødskiver loff.

Når det gjelder koblingen mellom raske karbohydrater, blodsukker, insulin og kreft viser jeg til mitt innlegg i Dagens Medisin.

Velg både næring og energi

Blomhoff er opptatt av at pasienter med vekttap ikke skal unngå sukker, fordi det kan bidra med kalorier. Overraskende nok anbefaler han da spesielt sukkerrike matvarer i denne sammenheng.

Hvorfor ikke også anbefale naturlige fettrike og proteinrike matvarer, som både bidrar med energi og vesentlig mer næring enn tomme kalorier fra tilsatt sukker?

Selv kaker og sjokolade kan lages uten sukker og mel, hvorfor ikke opplyse om dette?

Om en sjokolade, en marsipankake eller en hvetebolle til nød er OK for en kreftpasient med elendig matlyst og stort vekttap, hva med alle kreftrammede som har bra matlyst og er normalvektige eller sågar overvektige?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Uviss virkning over tid

Hvorfor ikke også anbefale naturlige fettrike og proteinrike matvarer, som både bidrar med energi og vesentlig mer næring enn tomme kalorier fra tilsatt sukker?

Fedon Lindberg, indremedisiner og kostholdsekspert

Tjomlid argumenterer for at stoffer som har vist seg å være kreftfremkallende hos dyr ikke er det hos mennesker, fordi de inntas i langt mindre doser.

Men det er ikke undersøkt hva en liten dose fører til gjennom et helt liv, ei heller hva som skjer når man utsettes for tusenvis av syntetiske kjemikalier samtidig. Les mer i rapporten fra president Barack Obamas kreftpanel.

I Vesten har kreft økt formidabelt de siste 30–40 årene, mens det i Kina har vært en eksplosiv vekst de siste 10–20 årene. 41 prosent av amerikanere vil få kreft i løpet av livet og i Norge vil en av tre nordmenn få det samme.

Er miljøbelastningen i vid forstand, inkludert fra kostholdet, uvesentlig?

Kreft kan forebygges

Tjomlid skriver «Jo mer vi forsker på sammenhengen mellom kosthold og kreft, dess mindre klar sammenheng finner vi at det er – så lenge man spiser et balansert kosthold noenlunde i tråd med myndighetenes anbefalinger».

Jeg forstår det da slik at kosthold faktisk spiller en rolle, så lenge man følger myndighetenes anbefalinger.

Myndighetenes nyeste kostråd er i stor grad basert på en stor kunnskapsoppsummering gjennomført av World Cancer Research Fund og American Institute for Cancer Research som nettopp konkluderer med at 40–50 prosent av alle krefttilfeller kan forebygges.

AICR konkluderer i en ny rapport om livmorkreft med at eneste sikker kostholdsfaktor som øker risikoen for denne kreften er økt blodsukkerbelastning.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Forskning finansieres av industrien

Tjomlid og Blomhoff skriver at legeråd bør baseres på vitenskap og insinuerer dermed at rådet om å kutte ned på sukker og raske karbohydrater ikke er basert på vitenskap.

80 prosent av medisinsk forskning finansieres av legemiddelindustrien. Hvem skal finansiere studier på mat, når man ikke kan tjene på resultatene?

Fedon Lindberg, indremedisiner og kostholdsekspert

Kunne vi hatt enda bedre vitenskapelig evidens fra kliniske studier? Ja, men det er nå en gang slik at 80 prosent av medisinsk forskning finansieres av legemiddelindustrien.

Hvem skal finansiere studier på mat, når man ikke kan tjene på resultatene?

Blomhoff kommer selv med anbefalinger som ikke er godt nok dokumentert.

Det er ikke vitenskapelig grunnlag for å gi råd om å begrense sukkerinntaket til akkurat under 10 prosent og spise maks 500 gram rødt kjøtt per uke, disse er ernæringspolitiske råd, ikke vitenskapelige råd.

Vil bevisstgjøre, motivere og inspirere

Vi vet faktisk nok til å kunne komme med råd. Problemet er ikke hvilke kostråd som gis, ingen onkolog ville anbefalt kreftpasienter å spise så mye sukker som mulig, men at det ikke gis råd, eller at man kommer med svada à la «spis sunt og mosjoner».

Kreft er ikke et resultat av skjebnen, men av samspillet mellom vår genetikk og miljøet vi lever i, et miljø som vi har selv forsøplet og som belaster oss mer enn kroppen kan bære.

Mange opplever at alvorlig sykdom kommer som «lyn fra klar himmel». Vel, det er lenge siden himmelen var klar, man kikket bare i feil retning og så ikke skyene.

Det siste vi ønsker er en debatt som fører til at kreftrammede føler skyld over «å kose seg litt», slik Tjomlid skriver. Men å unnlate å bevisstgjøre, motivere og inspirere dem som er rammet om hva de selv kan gjøre for å få bedre effekt av behandlingen og overleve, ville vært uetisk.