Kronikk

Så var vi ved neger-ordet igjen

Jeg husker første gang jeg hørte at min mor ble kalt neger. Ryggen stivnet, blikket ble mørkt.

Kim Fairchild

Som toåring flyttet vi fra New York til Askøy ved Bergen, og jeg ble en severdighet. Men det var i 1968, skriver kronikkforfatter Kim Fairchild.

Denne gang dukket neger-ordet opp takket være byggmester Madland som reklamerer for negerarbeid på bilen sin.

Dette ordet som påstås å være så harmløst setter i gang kraftige negative følelser hos meg.

Jeg kom til Norge som 2-åring, rett fra New York til Askøy ved Bergen. Året er 1968. Det var den gang ris var utenlandsk mat og de eneste svarte de fleste nordmenn hadde sett, var sultne barn i Afrika på sin svart-hvitt tv.

Neger-dukka ble jeg kalt.

Jeg ble en severdighet. Folk brukte ordet neger. Neger-dukka ble jeg kalt.

Jeg kan huske første gang jeg var vitne til at min mor ble tiltalt med dette ordet.

Ryggen stivnet, blikket ble mørkt og hun ga mannen en tirade med ukvemsord både han og jeg sent vil glemme.

Mannen ble både paff og fortvilet. Han hadde ikke ment noe vondt med det. Og dette forstår jeg.

Den gang hadde nordmenn få eller ingen begreper om rasekriger som pågikk andre steder i verden.

Ingen hadde foreldre som skamfullt kunne fortelle om sine foreldre som var slaver hos hvite.

For meg som kvinne er ikke et ballespark vondt.

Ingen hadde begreper om KKK sine herjinger. De som med bibel i en hånd og pisk i den andre skulle sette negre på plass.

Så er vi kommet til 2018, og «neger» lever i beste velgående. Underlig nok lever ikke andre mindre flatterende ord vi brukte før.

«Jeg har alltid sagt neger og kommer til å fortsette med det. Jeg mener ikke noe vondt med det.»

Det er noe paradoksalt med hvite tilsynelatende oppegående mennesker som sier «For meg er ikke ordet neger rasistisk.»

Nei selvsagt er det ikke det! Og for meg som kvinne er ikke et ballespark vondt.

Det er enkelt: Før sa vi smellfeit. Det er ingen som går i en butikk hvor man reklamerer for klær til smellfeite tjukkaser. Det heter «store størrelser».

Ingen sier mongo eller mongoloid lenger. Det heter Downs syndrom eller funksjonshemma.

Derfor blir ikke funksjonshemmede barn hentet i bil som reklamerer for henting av tilbakestående mongoer.

Eldre klarer jo å lære seg å bruke mobil.

Så hvorfor skal enkelte insistere på å bruke ordet?

Er det intelligensen det er noe galt med? Er disse menneskene åndssvake som vi sa før?

Nei. Det går på vilje.

Det er ikke vanskelig å lære seg nye ord – SELV om man er gammel.

Eldre klarer jo å lære seg å bruke mobil og pc selv om de er oppvokst med fasttelefon og blyant.

Grunnen til at vi må bruke virkemidler som straffeforfølging er mangel på oppdragelse og vanlig folkeskikk.

Det er lett å forstå at mobbing er et stort problem i skolen.

Ubehøvlet oppførsel går i arv.