Den siste måneden har vi hatt en ny runde med debatter om norsk kultur og etnisitet. Det startet da forskningsdirektør Asle Toje i Brochmann 2-utvalget skrev at «etniske nordmenn» kan bli en minoritet i Norge. Den siste uken har politikere fra Høyre til SV erklært at man må «diskutere de kulturelle aspektene» ved innvandring, og at «multikulturalismen er død».
Alle tar nå for gitt at alle vet hva det betyr å være etnisk norsk. Men vet vi det? Begrepet «etnisk nordmann» er faktisk kun tjue år gammelt i den allmenne debatt, og det brukes nå på en helt annen måte enn først ment.
Etnisitet er opprinnelig et sosialantropologisk begrep, best kjent gjennom den norske sosialantropologen Fredrik Barths verdensberømte essay fra 1969 om «etniske grupper og grenser». Barth viser at etnisitet ikke handler om DNA eller hudfarge, slik det gis inntrykk av i dagens norske debatt, men snarere om hvordan oppfatningen av det etniske endres av sammenheng, kontakt og kontekst. Et eksempel kan være hvordan noen nordmenn skriver seg inn i Sametingets valgmanntall ett år og ut igjen et annet.
Meningsløst
Det etniske sitter altså ikke i genene, men i hodet. Det handler om hvordan man selv definerer seg, og hvordan man blir oppfattet av andre.
Det blir slik meningsløst når statsviter Toje i sin Brochmann 2-dissens skriver at han er bekymret for at «rapportens fremskrivninger tar utgangspunkt i at etniske nordmenn ikke vil komme i mindretall». Men nordmenn kan umulig komme i mindretall i Norge. Årsaken er at etniske nordmenn er de som definerer seg som, og forstås som, nordmenn: Slike som HRS-grunnlegger Hege Storhaug, «Mitt lille land»-artist Haddy N'jie eller bunadsbærer Abid Raja.
Det Toje kan ha ment, er at han er bekymret for at hvite, kristne nordmenn blir i mindretall om 50 år. Dét blir vel å merke en annen debatt enn den som har gått den siste måneden. Istedenfor å bruke misforståtte antropologibegreper som «etniske nordmenn», burde man heller våge å kalle en spade for en spade: Altså si at man er bekymret for at fargede eller muslimer blir i flertall. Det er mer ærlig enn en forvirret akademisk bruk av et etnisitetsbegrep som få forstår.
Kong Harald og Vendela
Når også nordmenn med minoritetsbakgrunn nå tror at de «selvfølgelig ikke er etnisk norske», så stemmer heller ikke dette. Det kan vel å merke ikke lenger helt utelukkes at «norsk» kan bli definert til å gjelde kun hvite nordmenn, for nylig vedtok Folketinget i Danmark med knapt flertall å skille mellom «dansker» og «etterkommere fra ikke-vestlige land». Reaksjonene fra syvåringer som alltid har tenkt på seg selv som danske, har opprørt mange, og debatten i Norge har fått også profilerte nordmenn til å konkludere: «Dette er ikke hjem likevel.»
Men enn så lenge er NRK-reporter Fredrik Solvang og rogalending Hadia Tajik like mye «etnisk norsk» som for eksempel kong Harald. Dagens konge av Norge er barn av to innvandrere, og hans besteforeldre kunne ikke snakke norsk – likevel ble familien fra 1905 omfavnet som selve symbolet på «det norske».
En slik dynamisk inkludering i det «etnisk norske» inngår i en over 1200 år lang mangfoldstradisjon i Norge: Ifølge Snorres Kongesagaer ble nemlig samiske Snøfrid stammor til den norske kongerekken etter at hun møtte Harald Hårfagre i en gamme ved Dovre. Det var samiske Snøfrid, ikke Gyda, som fødte Hårfagre de fire sønner som la grunnlaget for den norske stat. Og også på 800-tallet ble det født fargede i Rogaland, som så fikk sentrale høvdingroller i det norrøne Norden, slik det dokumenteres i Den svarte vikingen (2013).
De siste årene har supermodellen Vendela Kirsebom frontet det blonde norske kvinneidealet, men først nylig kom det frem at hennes far er muslimsk-tyrkiske Ahmet. Det «etnisk norske» er altså ofte bygget på noe helt annet enn vi blir opplært til å tro.
Nytt begrep, nytt innhold
Det er stort sett kun i Norge man bruker ordet «etnisk», noe som skjedde etter at sosialantropologien ble populær her på 1990-tallet. «Etnisk norsk» ble første gang brukt i norske medier i april 1995, etter et stortingsforslag fra Øystein Hedstrøm. To år senere kom begrepet opp igjen da Hvit Valgallianses leder ble dømt for rasisme i Høyesterett. Men først etter Muhammed-karikatursaken i 2006 ble «etnisk norsk» et dagligdags ord, med en foreløpig topp i 22. juli-terroråret 2011.
Begrepet «etnisk nordmann» ble første gang brukt i 1997, da for å skiller samer og andre nordmenn. I dag brukes det på helt andre måter, for å skille «de andre» fra «oss».
Den mest ekstreme konsekvensen av en ekskludering fra «det norske» inntraff da norske politimenn 26. november 1942 pågrep blant andre tidligere stortingspresident Jo Benkows (H) jødiske mor Annie Louise og hans søster Rebekka – som så ble satt på skipet «Donau» og sendt rett til døden i Auschwitz. Vi skal ikke dit igjen, men vi må aldri glemme.
Derfor bør vi være på vakt dersom debatten nå utvikler seg dit hen at folk flest begynner å tro at «etnisk norsk», eller «nordmann», kun betyr hvit hud, blondt hår og kristen tro. Norge har snarere alltid vært mangfoldig, i endring og i utvikling.
FØLG DEBATTEN: OG
