Hopp til innhold

Retten til å mene om bygda

I oktober i fjor satt jeg i en varebil, på vei sørover, med flyttelasset mitt. Lite visste jeg at jeg da lukka døra til en verden jeg trodde jeg alltid ville ha tilgang til.

Traktor

«Retten til å mene noe om bygda og hvordan den driftes, ble inndratt da jeg fikk adresse innafor ring 3», skriver Ytring-spaltist Helene Guåker.

Foto: Terje Bendiksby / SCANPIX

Helene Guåker er spaltist i Ytring, på radio og nett.

På de to timene det tar å komme seg fra Nes på Hedmarken til Oslo, gikk jeg fra å være på innsida og ha «rett» til å mene noe om for eksempel både ulv og lokal sjølråderett, til å bli ei som ikke lenger har peiling på noe av det som foregår i Bygde-Norge.

Senterpartiet med Trygve Slagsvold Vedum i spissen, har tatt på seg rollen som partiet for bygdefolk flest, og får det til å høres ut som om alle i Bygde-Norge ønsker ulven fjerna og at motstanden kommer fra unge bypamper som har snurrebart og går i Fretex-klær, og som aldri har sett innsida av et fjøs.

Jeg er relativt ung. Jeg bor i Oslo. Jeg går i brukte klær. Jeg prøver å skille meg ut. Jeg har en såkalt svevende jobb. Jeg produserer ord i stedet for mat. Og jeg mener noe om mye, som jeg synes jeg har rett til å mene noe om.

Men retten til å mene noe om bygda og hvordan den driftes, ble inndratt da jeg fikk adresse innafor ring 3.

I alle fall hvis en skal følge retorikken til Vedum.

Men, jeg har vokst opp på gård. Jeg har tråkka i fjellet der ulven vandrer

Men, jeg har vokst opp på gård. Jeg har tråkka i fjellet der ulven vandrer. Jeg har sett sauekadavre ligge i steinura. Jeg veit sånn noenlunde hvordan det er å leve med ansvaret for en dyreflokk. Riktignok vokste jeg ikke opp på en gard med sauer, men med kalkuner. Det var ikke ulv som sto langsmed hushjørna og ropte. Det var sjukdommer.

Men ingen bonde ønsker at dyra skal dø på noen annen måte enn den forutbestemte på slakteriet. Det skjønner alle.

Og jeg skjønner godt foreldre som er redde for ungene og bikkjene sine, og jeg skjønner godt bøndene som bryr seg om dyra sine og pengene de tjener eller taper på dem.

Men den generelle redselen for ulven, som gjør at mange vil ha den fjerna fra den norske faunaen, den begriper jeg ikke.

Det er lett å bli både fargeblind og hallusinere når frykten tar overhånd. Jeg har ofte sett rovdyr på vei hjem gjennom skauen. De har alltid vist seg å være stubber og krokete trær.

Men jeg har opplevd reelle farer også. Jeg har blitt angrepet av grevling flere ganger og i fjor vinter ble jeg nesten nedtrampa av en elg mens jeg søkte skogens ro med ski på beina. Jeg har blitt forfulgt på trikken en sein lørdagskveld. Jeg har mer enn en gang vært i litt for nær kontakt med fyllekjørere. Jeg har vært en av dem sjøl.

Ludvig i Flåklypa har helt rett når han sier at «det er fali». Det er farlig å leve, uansett hvor man bor. Hvis vi skulle skutt på alt vi var redde for, ville vi blitt satt inn på livstid alle som en.

Det er farlig å leve, uansett hvor man bor

Det er ikke helt sant det jeg sa om at Senterpartiet representerer bygdefolk flest. Det kan virke som om de drømmer om noe mye mer.

I åpningstalen på Senterpartiets landsmøte på fredag sa Vedum at partiet «tror på en politikk som ser hele Norge». Det høres vel og bra ut det, men jeg synes det lukter litt sauefjøs av at det årlig dør 185 mennesker av luftforurensning, men at vi i nyere tid fortsatt har til å gode å se et menneske bli tatt av dage av en ulv.

Partilederen har en drøm om at Sp skal bli større enn Frp. Da foreslår jeg at han bruker litt mer energi på å gjøre næringene Senterpartiet representerer litt mer miljøvennlige, heller enn å brenne kalorier på lokalt sjølstyre.

HØR Ytring på NRK P2 – hver søndag kl. 11:00, eller nettradio når du vil.

Last ned podkast fra nrk.no eller iTunes.