Reise til ukjent destinasjon

Det menes mye i debatten om eutanasi – såkalt «aktiv dødshjelp». Debatten har blusset opp igjen etter at den belgiske nasjonalforsamlingen forrige uke besluttet å tillate eutanasi for barn, uten nedre aldersgrense på tolv år. Vi kommer ikke utenom at tilhengerne av aktiv dødshjelp i Norge ikke har et godt svar på et av de vanskeligste spørsmålene i debatten: Hvor skal grensen settes for hvem som skal innvilges aktiv dødshjelp?

Utfor skråplanet

Siden 2002 har det i Belgia vært lov å ta livet av uhelbredelig eller livstruende lidende pasienter med uutholdelig fysisk eller psykisk lidelse, så lenge disse er over 18 år og ønsker det selv. Det har vært begrunnet i at disse lidelsene ikke er til å bære for den enkelte. Nå er den nedre aldersgrensen fjernet, og barn vil kunne få velge eutanasi hvis de har en sykdom som enten er uhelbredelig eller som truer livet deres. Valget om å benytte seg av eutanasi skal tas av barnet selv i samarbeid med lege, foreldre og psykolog. I hvor stor grad vi her snakker om reell selvbestemmelse for eksempelvis en femåring med uhelbredelig kreft er høyst usikkert.

At det i det hele tatt bør være selvbestemmelse for barn i et slikt spørsmål om liv og død er nokså omstridt, selv i Belgia, hvor et flertall i befolkningen støtter tanken om eutanasi. Det blir påpekt at belgiske barn ikke kan drikke alkohol før de er 16 år og at de ikke kan stemme eller gifte seg før de er 18. Nå kan altså noen belgiske barn være med på å bestemme at livet deres skal avsluttes av helsepersonell.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Eutanasi for anorektikere?

Det er forskjellige kriterier for barn under 12 år og voksne over 18 år som ønsker eutanasi i Belgia. Der voksne kan velge eutanasi også ved psykiske lidelser settes begrensningen der for barn under 12. Men det tar nok ikke lang tid før belgiske politikere begynner å diskutere om eutanasi også bør være løsningen for barn med psykiske lidelser.

Argumentasjonen for hvorfor man skal holde igjen er nokså svekket ettersom man har åpnet for at barn i det hele tatt kan velge eutanasi. Psykiske lidelser er også sykdommer, og det er ingen prinsipiell grunn til å ikke sidestille lidelse forårsaket av psykiske og fysiske sykdommer.

Hvilke psykiske lidelser skal da komme innunder de vide og litt vage merkelappene «uhelbredelige» og «livstruende»? Man kan jo tenke seg at behandlingen ikke har ført frem for en pasient med alvorlig anoreksi, og som opplever sykdommen som en «uutholdelig lidelse».

Verdigt og uverdigt liv

I alle land hvor eutanasi har blitt innført, har flere og flere etterspurt et enda videre og mer omfangsrikt eutanasitilbud, hvor presset hele tiden har vært på å utvide de kriteriene som først ble innført. Parallelt med debatten om hvilke kriterier som skal gjelde, får man da en nokså ubehagelig og følsom debatt om hvilke liv som er verdt å leve og hvilke liv som rett og slett bør avsluttes av hensyn til de pårørende og pasienten selv. Slik oppnår man sakte men sikkert en gradering av menneskelivet, der noen mennesker lever mer verdige liv enn andre.

Hvordan vil et tilbud om eutanasi påvirke svake gruppers oppfatning av eget liv og eget livs verdi – og dermed også deres beslutningsprosesser ved livets slutt? Et tilbud om eutanasi kommuniserer rett og slett at samfunnet mener det er rasjonelt å regne ens eget liv som «meningsløst» i visse situasjoner. Vil vi ha et samfunn som gir et iskaldt signal til enkelte, ved at samfunnet sier til dem som opplever seg som en byrde for sine kjære og for resten av samfunnet: «Nå forstår vi at du kan ønske å få hjelp til å avslutte livet».

Hvor går grensene?

I Norge er det et flertall i befolkningen som ønsker eutanasi velkommen, men vi er likevel langt fra en eventuell innføring. Ideen har bredere oppslutning blant folk enn de politiske partiprogrammene skulle tilsi. Jeg gjør mitt ytterste for ikke å være dogmatisk i møte med mine meningsmotstandere i denne debatten. Om jeg likevel prøver å legge alle prinsippene mine til side og innta en helt åpen holdning til innføring av aktiv dødshjelp i Norge, blir jeg likevel sittende uten svaret på spørsmålet om hvor grensen skal settes, hvorvidt den kan tøyes og hvilke kriterier man skal ha.

En lov om eutanasi vil gjøre bruk av upresise begreper og det åpner for at legen selv kan tolke i videst mulig forstand. Den kontroversielle belgiske legen Wim Distelmans har blant annet gitt to tvillingbrødre eutanasi begrunnet i døvblindhet, og en person som gjennomgikk en mislykket kjønnsskifteoperasjon fikk det samme. Distelmans forsvarer avgjørelsene med at det i begge tilfellene helt klart var snakk om uutholdelig lidelse. Det beror altså på en enkelt leges subjektive tolkning av «uutholdelig lidelse».

For uansett hva vi mener i denne debatten er argumentet om skråplaneffekten mer enn reell. Hvis vi starter på denne reisen inn i et helt ukjent terreng er det ingen av oss som vet hvor den vil ende.