Regjeringens tåkeprat om Snowden

I 1971 lekket Daniel Ellsberg gjennom New York Times informasjon om den amerikanske regjering som endret Vietnamkrigens utfall, og som skapte enorme innenrikspolitiske bølger i USA.

Hendelsen, som ble kjent som Pentagon-papirene, er en av den vestlige verdens mest kjente og viktigste lekkasjesaker. I likhet med informasjonen som Edward Snowden lekket, var også disse hemmeligstemplede. Også disse ble forsøkt dysset ned og begravd, aggressivt og med alle midler. Slik som nå.

• Les også: Tror Snowden vil takke ja til Venezuela
• Les også: Twitter-rot om Snowden-asyl

Det er få forskjeller: Både Snowden og Ellsberg lekket klassifisert materiale som de hadde underskrevet på å holde hemmelig. Begge ble umiddelbart stemplet som spioner, og forsøkt straffeforfulgt som nettopp det. Men det fins ett unntak mellom de to tilfellene: Tid. Du finner ingen (norsk) politiker i dag som mener at Daniel Ellsberg hører hjemme i fengsel. Ingen. Og jeg kan love deg at om 40 år finner du ingen politiker som mener at Snowden fortjente den straffen som han dessverre ser ut til å få.

Jeg skal derimot love deg at tilsvarende politikere på Ellsbergs tid også tåkepratet nøyaktig like mye som justisdepartementets statssekretær Pål Lønseth og hans regjering gjør – godt hjulpet av et byråkratisk og karrierefryktende akademia.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Tjenesteforsømmelse

Bare for å friske opp de tunghørte: Lekkasjen besto i å informere verden om en historisk omfattende overvåking av egne og utenlandske sivile borgere(!), systematisert i fullt overlegg av verdens mektigste land. Å ikke forstå viktigheten av dette krever en helt spesiell form for blindhet, eller en helt normal frykt for sin egen rolle i maktapparatet. Som vi ser hos regjeringens talsmenn.

Med Pål Lønseth som fremskutt tåkeprater har de åpenbare aktørene gjemt seg i ferievarmen. Jens Stoltenberg, Grete Faremo og Espen Barth Eide burde stått midt i debatten. Greit nok, de kunne selvsagt gitt seg selv noen dager til å kjølne tankene, men å holde seg borte er en ren tjenesteforsømmelse. De fremstår som tapere, noe som bare kommer til å forsterkes med ettertidens blikk. Dessverre for dem, dessverre for oss alle. Den kommende valgkampen har gjort selv de mest drevne Ap-ere sjeldent impotente.

• Les også: Snowden: NSA løy til kongressen om overvåkningsprogram
• Les også: Russland: – Snowden må ut

Retorikk handler for mange om kortsiktig vinning eller tap. Men retorikk er også det langvariges kunst. Og her har regjeringen satt seg i taperens råtnende stol.

SV er et av få partier på Stortinget som normalt ville snakket svært klart og tydelig i en slik sak, som ville skreket opp ved hver minste antydning til hykleri fra statens side. Men ikke nå. Nå er det SV som står for det største hykleriet. For nå har de makt, og makt korrumperer. Feigt tåkeprat fra SVs statsråder akkompagneres med klassiske SV-skrik fra partimedlemmer uten makt. Det er blitt partiets varemerke og håpløst mislykkede strategi. Og muligens også dets forestående fall. For om det finnes noe slikt som prinsipiell politisk karma basert på hykleri, så ser vi snart et SV som lander på trynet under sperregrensa.

Pensum for journalister

Norske akademikere og politikere som henviser til at USA er en rettsstat, og at det derfor er greit å utlevere Snowden til hjemlandet, taler mot bedre vitende. Og de vet utmerket godt at Snowden ikke får en normal behandling i USA. De vet utmerket godt at USA er et land med utbredt tvilsom straffevirksomhet, med både bruk av dødsstraff, mishandling og forfølgelse. Det skulle være unødvendig å måtte minne om Bradley Manning eller Guantanamo.

Snowden kommer til å bli et viktig symbol for journalister verden over, også i USA. Nei, særlig i USA. Han kommer til bli en del av pensum i journalistutdanningene, som et eksempel på journalistikkens grunnprinsipper, som altfor ofte glemmes eller aldri læres av dagens bortskjemte, tabloide og kjendisdesperate kvasi-journalister. Men også som et eksempel på den enorme kraften som ligger i enkel lekkasjevirksomhet. I moderne tid symbolisert ved Wikileaks. Snowden har allerede blitt et symbol for ytringsfrihet, for åpenhet og for alle som bryr seg om den viktige kampen mot overvåkingssamfunnet.

• Les også: Nytt norsk nei til Snowden
• Les også: Varsleren Snowden og asylsøknaden

Mangel på lederskap

Nevnte Daniel Ellsberg er selv en stor tilhenger av Snowdens handlinger, og mener Snowden har gjort demokratiet og USA en «enorm tjeneste» ved sine lekkasjer.

«Det kan ikke overvurderes for dette demokratiet. Jeg tror det gir oss en sjanse til å trekke oss tilbake fra det komplette overvåkingssamfunnet vi var i ferd med å bli. Dét er hva han avslørte.»

Å se norske folkevalgte late som de ikke har noen mening om lekkasjen er forferdelig skuffende. Å se norske folkevalgte faktisk mene at han må straffes er like ille. Å se akademikere slutte opp om denne fryktbaserte og selvmotsigende politiske øvelsen vitner om en grunnleggende mangel på intellektuell redelighet. En mangel som må smerte enhver akademiker med et veltrent sinn. Og desto verre, det vitner om en mangel på lederskap som er vår rettstat uverdig.

Snowdens lekkede informasjon står ikke tilbake for Daniel Ellsbergs tilbake på tidlig 70-tall. Slaget om varslerens asyl er godt nyhetsstoff, og også viktig, særlig for ham selv. Men for resten av oss står kampen om hans ettermæle som det aller viktigste, eller rettere sagt, hans lekkasjevirksomhets ettermæle. Og den kampen er allerede vunnet.