Et par middelaldrende mannlige psykologer kom i skade for å nevne middelaldrende kvinners markedspris og naturlov i samme åndedrag. Det ble det reaksjoner av. Og godt er det. For hva skal vi med sånne tanker?
I Kuwait har ni av ti husholdninger hushjelper. BBC rapporterer at markeder på nett annonserer disse menneskene for salg. Noen kjøper en hushjelp for 2000 dollar, og selger henne videre for 3300. Det er jo god business.
Det anbefales helst at hun holdes inne og ikke får fritid, best sånn. Et liv, et marked, en pris. «Sånn har det antageligvis vært siden vi bodde i huler», lite å gjøre med det.
Kjære hushjelp: Senk forventningene dine og vær realistisk!
Eller hva med å bestille en kone på nett? Markedspris satt i system. På siden til mail-order-bride får du for eksempel vite at jenter fra Jemen er heite og sexy og klare til å gifte seg så snart de kommer i puberteten, spesifisert som fra de er cirka ni år gamle.
Den fattige familien hennes er mer enn villige til å sende henne av gårde til den som byr høyest, får vi vite, her spares det ikke på billige salgstriks.
Når disse jentene blir eldre vil ingen gifte seg med dem. Markedsverdien deres synker, med andre ord, og de blir en byrde for familiene sine. Så her kan du gjøre en god gjerning i samme slengen!
«Sånn har det antageligvis vært siden vi bodde i huler», lite å gjøre med. Til jenta vil jeg si: Senk forventningene dine og vær realistisk!
I Qatar har mer enn 6500 arbeidere mistet livet siden det ble annonsert at World Cup skulle arrangeres der. Natt og dag bygger de anlegget i heten. I en World Cup spilles det 64 kamper på 90 minutter, 5760 minutter med global underholdning.
For hvert eneste minutt med fotball har et menneske mistet livet.
Marked, etterspørsel, tilbud. «Sånn har det antageligvis vært siden vi bodde i huler», lite å gjøre med det. Til deg, unge mann fra Nepal eller Bangladesh som jobber på til døden tar deg: Senk forventningene dine og vær realistisk!
Jeg vokste opp på landsbygda i Kenya, i et fylke kalt Pokot. Når en ung kvinne skal gifte seg må mannens familie ut med kyr, geiter og penger. Det er ikke bare, bare. I kenyansk presse kan jeg lese at de eldste i området beklager seg over de høye prisene, menn må punge ut med opptil 40 kuer og 60 geiter for å kunne gifte seg. Litt av en markedsverdi.
I praksis sparer menn for harde livet, mens tiden går og kvinnene ser markedsverdien sin synke. Sånn har det vært «siden vi bodde i huler».
Da jeg ble voksen snakket jeg med en eldre mann i området som lurte på om jeg ikke var fornærmet, vi mzungus satte jo ikke pris på kvinnene våre, bokstavelig talt, om det ikke var degraderende at jeg kunne gis, eller gi meg selv, til en mann helt gratis, som om jeg var helt verdiløs? Verdsatte ikke samfunnet vårt kvinner?
Null markedsverdi, med andre ord.
Senere har jeg levd i mange samfunn der det er familien som leker tinder og matcher, og har vel tenkt at det kanskje funker vel så bra. Familien, som sikkert kan ha ulike intensjoner, bryr seg i det minste mer om sine sønner og døtre enn algoritmer i datingapper. Og som regel begrenser de mandatet sitt til å komme med relevante forslag.
Dessuten deler man ansvaret med storfamilien om alt skulle skjære seg, så slipper man å ta skylden selv. Herlig ansvarsfraskrivelse. Men det er en digresjon, og for all del, den må ikke forveksles med tvangsekteskap av mindreårige gutter og jenter, som også er utbredt, det viser statistikken.
Sånn har det vært «siden vi bodde i huler», ikke noe å gjøre med det. Et menneskemarked med virkelige liv, tilbud og etterspørsel, synkende og stigende markedsverdier.
Så til oss her i Norge, da, og mitt lille hverdagsliv. Åpenbart med fare for å gjøre sammenligningen banal:
Her i lille Norge er jeg usikker på om min markedsverdi som kvinne er synkende, litt overrasket over at vi her i det hele tatt diskuterer dette. Enda mer usikker er jeg på hva en refleksjon rundt det skal være godt for.
Hva skal jeg med sånne tanker? Hva i all verden blir bedre av det?
Mange kan si så mangt om ting som «bare er sånn», men det er enda mer som beviselig bare var sånn – og som ikke er sånn nå lenger. Eller som ikke trenger å være «sånn».
Og så har vi alt dette andre, da. Alt jeg er som kvinne og menneske. Alt hushjelper i Kuwait, fremmedarbeider i Qatar og fattige jenter i Jemen ER som helt unike individer.
Ikke så veldig ulike oss selv – et menneske det kan ta et helt liv å bli kjent med.
