Hovedlinjene i Regjeringens prioriteringsutvalg er at såkalt Helsegevinst og Helsetap skal være utslagsgivende. Disse begrepene skal være med å forme vårt fremtidige helsevesen.
Hva er Helsegevinst? Det er angivelig en abstrakt verdi som har med hvor mange gode leveår du får igjen ved behandlingen. Etter det jeg forstår, og for å sette det på spissen, er behandling av en ung person med en kreftsykdom som vil leve mange år prioritert foran en gammel person med en kreftsykdom fordi han naturlig nok vil leve færre år fordi han er gammel. Helsetap er hvor mange gode år du vil tape ved å ikke få behandling, og her gjelder det samme, ungdommen vil ha et større helsetap uten behandling enn en som er gammel og ungdommen vil derfor prioriteres for behandling.
Helseminister Høie nevnte på Dagsnytt samme dag som rapporten kom at prioritering skjer hele tiden, på intensivavdelingen, hos spesialistene, hos fastlegene. Og at det derfor er viktig å få et verktøy til å prioritere.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter
Nye takter
Dette er helt nye takter i våre trakter. Her i landet har det siden sosialdemokratiet fikk styre, vært et prinsipp at man betaler sine helsetjenester gjennom skatteseddelen. Alle borgere skulle ha lik tilgang til helsetjenester av høy kvalitet som ikke kunne kjøpes for penger andre steder. Når Kongen skulle opereres skulle det gjøres av statlige leger på det statlige sykehus. Den samme kirurgen på det samme sykehuset kunne operere en uteligger samme dag, også gratis. Da var det aldri snakk om at en behandling var for dyr eller at noen måtte lide for at noen andre skulle få behandling, for at det skulle bli «rettferdig».
Ironisk nok, dess rikere Norge har blitt dess mer har Staten gått på akkord med disse prinsippene. Det at noen behandlinger skulle klassifiseres som «for dyre» og at det ikke blir «rettferdig» at noen får «dyr» behandling kom med NPM, New Public Management, Margaret Thatchers kronprinsipp der markedsøkonomi og Corporate filosofi skulle «effektivisere» og «stramme opp» organisasjonene. Sykehusene skulle bli billigere for staten å drive, man skulle bli kvitt alle køer og alt skulle bli så bra.
Sannheten er at man i dag, 13 år etter denne omveltningen aldri har hatt et dyrere helsevesen, at køene fortsatt er der og mer og mer av tjenestene blir outsourcet til private aktører, men betalt av staten.
Folk med dødelige diagnoser skal ikke settes opp mot hverandre, sier Lise Askvik, som tidligere var kreftsyk. Klippet er fra "Debatten".
I tillegg har det blitt et administrasjonsvelde med Helseforetakspyramiden, der de som behandler pasientene, nemlig leger og sykepleiere sies opp mens nye administratorer ansettes og gjerne stiger i gradene med høye lønninger. Vi har også en mye lavere aktivitet innen medisinsk forskning enn land vi ønsker å sammenlikne oss med.
LES OGSÅ: Bør vi dø som 75-åringer?
Sparer på medisiner
Med dette bakteppet har forrige regjering altså opprettet et «Beslutningsforum» som består av de fire direktørene, toppsjefene i Helseforetakene som i lukkede rom bestemmer om dyre medisiner skal benyttes i Norge. Disse fire tar nå avgjørelser på liv og død uten kompetanse på disse medisinene og sykdommene, uten å høre på spesialistenes mening, og står slik jeg ser det også midt i en interessekonflikt da de skal styre sine foretak «kostnadseffektivt».
SVAR TIL DENNE KRONIKKEN: Liten forståelse for prioriteringer
Det er absurd og mot enhver sunn fornuft. Nylig sa de nei til et medikament (Perjeta) som vil gi 100 kvinner med aggressiv brystkreft i Norge gjennomsnittlig 16 måneder lengre levetid. Norge og Portugal er de eneste landene der medisinen ikke dekkes av statlig forsikring.
Legeforeningens leder Hege Gjessing sa i forbindelse med prioriteringsutvalgets konklusjoner at helsetjenester må prioriteres opp fordi vi er blant dem som bruker minst på helse i Europa.
Smålighet
En merkelig smålighet har begynt å snike seg inn i vårt lille land. Sykdommer og pasienter blir sett på som en byrde for samfunnet og vi skal på død og liv, bokstavelig talt, prioritere bort kreftmedisiner for at det skal gå rundt.
Samtidig er vi ikke redd for å bruke penger på dyre sysler som oljeleting, reformer i skole, politi, NAV osv. uten forundersøkelser og uten evalueringer. Der har ingen snakket om prioriteringer. Og prislappene, som vi aldri har fått se, har nok vært meget store.
Når våre politikere ser nødvendigheten av å prioritere ved å sette pasientgrupper opp mot hverandre på denne måten, og i denne kontekst, har vi begynt å miste vår menneskelighet. Og dette er vel ikke noe våre politikere ønsker?
Jeg tror at både politikere, leger og helseadministratorer, men også publikum bør gå i seg selv og spørre, er det et slikt samfunn vi vil ha?
