Det siste skoleåret har jeg vært så heldig å få jobbe sammen med Ghazaleh, født i Teheran, kom til Norge for cirka 20 år siden. For tiden utdanner hun seg til lærer, så hun slipper å være assistent for all fremtid.
Assistent? Hun er selvfølgelig mye mer enn det. Hvis jeg dette året har vært klassens Pappa, så har hun vært klassens Mamma.
Hver morgen, når jeg har kommet gående bortover den lange gangen til klasserommet, der halvparten av elevene sitter på benkene og venter på beskjed mens den andre halvparten vandrer hvileløst omkring og snakker i munnen på hverandre, har jeg pustet lettet ut hver gang jeg har fått øye på Ghazaleh. Hei, Bjarne! Hei, Ghazaleh!
- Les også: Farvel til Oslo-skolen
Smilet til Ghazaleh
Hun smiler til meg, Ghazaleh-smilet. Det er smilet fra barndommen, smilet fra Taheri-familien, smilet fra Teheran, der prestene styrer, og folket er gisler. Jeg smiler tilbake. Vi smiler til hverandre. Og smilene våre sprer seg til klassen.
Det er noe nesten religiøst over det, noe ukrenkelig og hellig. I løpet av skoleåret har det store vidunderlige Ghazaleh-smilet spredt seg til hele klassen, til de flinke og til dem som strever.
Smilet til Mohammad
La meg også få nevne Mohammad, morsmålslærer for Mohammed. Mohammad har lyst opp klasserommet. Smilet til Mohammad. Smilet fra Usan-familien. Smilet fra Syria, landet som er bombet sønder og sammen, der diktatoren styrer, og folket er gisler. Hver onsdag og torsdag siden januar har jeg vært så heldig å få jobbe sammen med Mohammad.
Hver onsdag og torsdag har vi vært tre voksne i klasserommet. Og det store vidunderlige Ghazaleh-smilet og det ikke mindre vidunderlige Mohammad-smilet har spredt seg til hele klassen, til de flinke og til dem som strever.
Smilet til Cathrine
La meg også få nevne Cathrine, engelsklærer, mor til Mads, gift med Alf. Smilet til Cathrine. Smilet fra Berntzen-familien. Smilet fra Veitvet, der hun vokste opp 80-tallet.
Det store vidunderlige smilet til Cathrine som gjør at du får lyst til å si noe, og akkurat det som faller deg inn. Det store vidunderlige smilet til Cathrine som lyser opp klasserommet og treffer elevene rett i hjertet.
Pisk, ikke gulrot
Du finner det i klasserommet. Du finner det på arbeidsrommet til lærerne. Men ikke hos ledelsen. Eller kanskje ledelsen smiler når du ikke er der? Kanskje ledelsen ikke liker deg? Kanskje det er meg det er noe galt med, tenker du.
Øverste leder har følgende prioriteringsliste: Elever, foreldre, lærere. Lærerne på tredjeplass. Kanskje hun har gitt så mye av seg selv, til elever og foreldre, at det ikke blir noe igjen til oss lærere?
På toppen er det iskaldt. Strukturen militant. Ordre på ordre blir sendt nedover i rekkene. Skoledirektøren pisker områdedirektørene, som utgjør hoffet. Områdedirektørene pisker rektorene hvis de ikke evner å holde læringstrykket oppe. Og rektorene pisker lærerne så læringstrykket blir holdt oppe.
Det er pisk som gjelder, ikke gulrot.
Gave for fred
Før, når afrikanske stammer ville vise at de hadde fredelige hensikter, hadde de med seg en gave.
Skoledirektøren har ikke med noen gave, Områdedirektøren har ikke med noen gave. Ledelsen har heller ikke med noen gave.
Ghazaleh, Mohammad og Cathrine, derimot, de har med gaver. For de kommer med fred.
Følg NRK Debatt på
