Kronikk

Pengebingen er til å deles

Norge bør gi bort halve oljefondet. Som Pippi sier: Den som er veldig sterk, må også være veldig snill.

Thomas Hylland Eriksen og Lasse Kringstad

På en sønderrevet, konfliktfylt planet vil barnebarna våre ha lite glede av Oljefondet, skriver kronikkforfatterne.

Foto: Universitetet i Oslo/privat

For en generasjon siden var internasjonal solidaritet et sentralt tema i norske valgkamper. I år er det ikke slik.

Fraværet er tankevekkende, ettersom alle vet at den ekstreme norske rikdommen er tilfeldig og ufortjent, at global ulikhet øker, og at Norge har tradisjoner for å bry seg om mennesker som ikke er født med sølvskje i munnen.

Alle vet nå at Norge er en klimaversting, og tiden er inne for å ta ansvar. I første omgang bør halve oljefondet gå til bærekraftige utviklingsprosjekter hos de som ikke har vunnet i lotto.

Ironien er at de som betaler regningen, knapt ville merke noen forskjell.

Dernest bør Norge kreve at en del av verdens militærbudsjett skal gå til å bekjempe fattigdom. Noe mindre kan vi ikke forvente av det rikeste og tryggeste landet i verden.

Koronapandemien bør ha lært oss at ingen er trygge før alle er trygge, ettersom samtlige 7,8 milliarder av oss inngår i den samme finmaskede globale veven. Derfor går det an å argumentere for en mer rettferdig verden ut fra egeninteresse.

Vi har et par konkrete forslag om hvordan globale spørsmål kunne komme tilbake på dagsordenen her.

Det første kan Norge ta seg av på egen hånd. Det andre vil kreve internasjonal koordinering, der det ville være naturlig at dette lille, rike, konfliktfrie landet gikk foran og tok initiativ.

Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) forvalter nå så store midler at de tilsvarer 2 millioner kroner pr. innbygger. Det betyr at om det sitter en familie på fem rundt frokostbordet, har de «andeler» i Statens pensjonsfond utland på til sammen 10 millioner kroner.

Ganske mange husholdninger i verden har ikke noe fristende frokostbord å sette seg rundt – ikke fordi de er late eller dumme, men fordi de ikke har trukket vinnerloddet.

I typiske land er innbyggerne fattigere enn her, og de bidrar ikke i samme grad til å ødelegge planeten, ettersom de verken produserer, selger eller bruker noe særlig fossilt brennstoff.

Alle vet at den ekstreme norske rikdommen er tilfeldig og ufortjent.

De fleste av oss har ikke løftet en finger for å få del i overfloden. Dersom oljefeltene tilfeldigvis hadde befunnet seg litt lenger vest, ville det islandske oljefondet ha forvaltet rundt 25 millioner kroner per innbygger.

Hadde Færøyene fått kloa i oljen, hadde hver færøying vært god for 200 millioner kroner, stadig uten å løfte en finger.

Et relevant forslag til politikere som er opptatt av rettferdig ressursfordeling, er å overføre en stor del av oljeformuen, la oss i første omgang si halvparten, til FN-organisasjoner, på betingelser som gjorde det sannsynlig at pengene kom verdens befolkning og planetens økologiske velvære til gode – prosjekter fremfor konsulenter; tiltak fremfor dokumenter.

Som medlem av FNs sikkerhetsråd ville Norge kunne argumentere for at bekjempelse av fattigdom og miljøkatastrofer ikke bare har en humanitær, men også en sikkerhetsmessig dimensjon.

En slik omfordeling ville vise at Vesten ikke bare hykler uforpliktende om menneskerettigheter, men på en god dag faktisk kan mene alvor med slagordet om at alle mennesker har en verdi.

Koronapandemien bør ha lært oss at ingen er trygge før alle er trygge.

Dersom Norge gikk foran med et eksempel, ville andre komme etter.

Den forutsigbare innvendingen om at dette er et urealistisk og tåpelig forslag basert på en poserende, selvgod liksom-altruisme, kan møtes med argumenter hentet fra den siste tidens erfaringer.

Pandemien har vært en påminnelse om den gjensidige avhengigheten mellom praktisk talt alle land i verden, men også mellom menneskeheten og de større økologiske sammenhengene vi er del av.

Bidrag til å gi bedre livsvilkår for andre mennesker og øvrig liv er derfor også bidrag til egeninteressen.

Vårt andre forslag kan også avfeies med et hånlig flir eller kynisk skuldertrekk, men en slik reaksjon ville avsløre både dårlig selvinnsikt og en dårlig forståelse av globale sammenhenger. Det handler om militære utgifter.

Andelen av offentlige budsjetter som brukes til militære formål varierer fra litt over null til ti–tolv prosent. La oss derfor ganske enkelt foreslå at 10 prosent av de militære utgiftene i alle land skal bidra til en bedre verden både for mennesker og annet liv.

Det ville være naturlig at dette lille, rike, konfliktfrie landet gikk foran og tok initiativ.

Dersom toneangivende opinionsdannere og makthavere – fra Xi Jinping til Greta Thunberg, fra Dalai Lama til Emmanuel Macron – innrømmet at dette kunne være en god idé, kunne resultatet bli bedre helse, flere livsmuligheter og en mer bærekraftig økologi.

En stiftelse kunne opprettes med dette som formål, igjen med vekt på konkrete prosjekter snarere enn konferanser og konsulenter.

Det er i denne sammenheng verdt å minne om at verdens militærutgifter per i dag er 220 ganger større enn det samlede budsjettet til Verdens helseorganisasjon (WHO).

Ironien er at de som betaler regningen, knapt ville merke noen forskjell. Selv om de gav totalt 1760 milliarder kroner (litt mer enn et norsk statsbudsjett), hvilket tilsvarer 10 prosent av militærutgiftene, ville de stadig ha over 17000 milliarder igjen.

En slik omfordeling ville vise at Vesten ikke bare hykler uforpliktende om menneskerettigheter.

Dersom halve oljefondet ble overlatt til krefter som arbeidet for rettferdighet og bærekraft, ville ikke nordmenn merke forskjell heller. Innvendingen er at våre barnebarn ville det, ettersom de ikke ville arve rentene.

Motinnvendingen er at uten et progressivt initiativ med hensyn til global rettferdighet og økologisk ansvarlighet, vil barnebarna ha lite glede av pengene, som de var dømt til å bruke på en sønderrevet, konfliktfylt planet.

Pippi Langstrømpe slo fast at den som er veldig sterk, også må være veldig snill. Hun var en jente med musefletter som var i stand til å løfte en hest, og hun var klar over hvor stor skade hun ville være i stand til å gjøre med en annen innstilling.

I forlengelsen av Langstrømpe-prinsippet vil vi minne om at den som lever i overflod har et ansvar for å bry seg om dem som ikke sitter på den grønne gren.

Dette synet kan begrunnes religiøst eller humanitært, men også med grunnlag i et rent overlevelsesinstinkt ettersom det ikke lar seg gjøre å trekke stigen opp etter seg.

Epoken da nordmenn kan sitte komfortabelt i fred, immune mot verdens miljøkatastrofer, borgerkriger og fattigdomsproblemer, har nemlig vært et blaff, et øyeblikk.

Tiden er inne for å gripe muligheten til å bestemme hvilken retning vendepunktet skal ta, og hvordan vi ønsker å bli husket av våre tippoldebarn.