Selvskading kan virke skremmende – så skremmende at selv helsepersonell ikke tør hjelpe. Hva er det som gjør disse sårene så mye skumlere enn for eksempel et amputert ben eller en åpen buk?
Det fins mennesker som skader seg selv med vilje. Årsakene varierer, men ofte handler det om psykisk smerte som blir så sterk at man må ty til annen smerte for å klare seg.
Trenger hjelp
En psykolog kalte det «umodent». Og selvskading er vanligst blant ungdom som mangler språk til å beskrive vonde følelser, samt evne til å håndtere dem.
Men også voksne selvskader. I USA selvskader rundt fire prosent av den voksne befolkningen, noe som tilsvarer flere millioner mennesker.
Selv om selvskading har en funksjon for individet, gjør det lite nytte som problemløser. Men det hjelper heller ikke å informere vedkommende om at det er «umodent», dersom man ikke også informerer om hva man skal gjøre i stedet.
Selvskading fremkaller endorfiner. Man kan bli avhengig – slik som av røyking. Den som selvskader trenger derfor ikke bare lære nye, gode mestringsstrategier; hen må også avvennes. Siden selvskadingen som regel henger sammen med psykisk smerte, kan det også være behov for hjelp til bearbeiding av traumer og lignende.
Det er med andre ord ikke nok å si til en person som selvskader, at det er «umodent» og at hen må ta seg sammen.
Selvskading er en risikofaktor for selvmordsforsøk, og mange som selvskader sliter også med selvmordstanker. Mange av risikofaktorene for selvskading disponerer også for selvmordsforsøk.
Sånn sett skulle man tro dette var en pasientgruppe det var viktig og riktig å hjelpe. Mange har hatt det vondt lenge, og trenger hjelp for å mestre livet, kanskje for å overleve.
Status og prioritering
På førstehjelpskurs ble vi drillet i å vurdere alvorlighetsgraden før vi avgjorde hvem vi hjalp først. Det var den med størst problemer. Som sykepleier på somatisk sengepost var jeg med på liknende prioriteringer: De friskest pasientene ble utskrevet først. De dårligste fikk bli.
Slik fungerer det ikke alltid i psykiatrien. Alvorlig psykose eller fare for seg selv og andre kvalifiserer oftest til innleggelse. Men det gjelder ikke nødvendigvis pasienter som selvskader, selv om disse også er suicidale.
Det er noe paradoksalt med systemet når en dypt deprimert pasient blir lagt inn til døgnbehandling, mens en dypt deprimert pasient som selvskader, ikke blir det. For hvem av de to skulle man tro hadde størst behov for døgntilsyn og hjelp?
Når begrunnelsen for å avvise selvskadingspasienten er hensynet til personalet, slik jeg opplevde å bli fortalt, lurer jeg på hvilket håp det er for denne pasientgruppen.
I somatikken klarer vi det jo. Jeg har jobbet med pasienter som har fått begge bena skåret av på grunn av kjøttetende bakterier; jeg har hjulpet og trøstet pasienter med åpen buk; jeg har stelt pasienter med hudløs kropp. Hadde hensynet til personalets velbehag veid tyngst, er det vanskelig å se hvor vi skulle gjort av disse pasientene.
Ignorerer selvskaderne
Helsepersonell bør tåle å se sår og arr, også i psykiatrien.
Om såret skyldes nabokatta, er det ingen som bryr seg om det. Om det skyldes overfall eller operasjon, får man straks sympati. Men om noen har påført seg sår selv, blir det noe annet, noe skummelt, noe man ikke vil forholde seg til.
Men om noen burde vært egnet til å forholde seg til denne typen sår, så er det psykiatrisk helsepersonell. Om noen burde vite noe om årsaken til selvskading, så er det disse. Om noen burde forstå virkningen av avvisning og harde ord, så er det disse.
Likevel blir pasienter som selvskader ofte møtt med nettopp avvisning og harde ord fra psykiatrisk helsepersonell. Men dette hjelper like lite som å påpeke at det er «umodent».
Jeg har selv jobbet i psykiatrien og fikk beskjed om å overse pasienters selvskading. De siste årene har jeg selv fått kjenne hvordan det er å være pasient – en voksen pasient med dyp depresjon og selvskading.
Ingen vil ha deg
Som sykepleier trodde jeg at jeg var en del av et helsevesen som tok godt vare på mennesker, enten de hadde fysiske eller psykiske behov. Det tror jeg ikke lenger. Behandlingen av selvskading skremte meg. Jeg ville vite mer. Så jeg undersøkte – og fant ut at dette ikke bare var min erfaring.
Sliter du med selvskading og er suicidal, er det ingen som vil ha deg. Du er et problem for personalet. Men det er ikke det verste.
Det verste er at så mange der ute som tror man får hjelp. Når man likevel ikke får det, får man skylda for det også. Jeg sliter ennå med selvskading, og jeg har ennå ikke funnet noen som vil hjelpe. Men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt ordene: «Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke vil ha hjelp?»
Det er derfor jeg skriver dette innlegget. I håp om at noen vil skjønne.
Som helsepersonell har jeg plastret mange sår. Men som pasient opplevde jeg at personalet bare flyktet da de hørte om mine.
Følg debatten på og
