Hopp til innhold
Kommentar

På bølgelengde

JELØY/MOSS (NRK): Etter valget er Venstre og Frp mer på bølgelengde enn noen gang. Nå må de evne å unne hverandre store seiere.

tre

TREKLØVER: Venstre-leder Trine Skei Grande, Erna Solberg og Siv Jensen.

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Da de tre partilederne gikk ned trappetrinnene foran Hotell Jeløy Radio, den gule telegrafbygningen fra 1930, ble det tatt bilder med smarttelefoner, publisert på Snapchat og tv-sendt ved hjelp av små ryggsekker som sender tv-bilder over fjerde generasjons mobilnettverk.

Høyre, Frp og Venstre skal stenge omverdenen ute fra et sted som så datidens lys for å kommunisere radiosignaler over Atlanteren da det krevde 120 meters master, store maskiner og et nødaggregat så stort at det aldri lar seg flytte ut av det vesle hotellet.

Tiden har på mange måter vokst fra både kortbølgen, mellombølgen og langbølgen, selv om det fortsatt er maritim og meteorologisk radiovirksomhet på den akkurat nå politibevoktede tomten.

Her skal de tre borgerlige partiene bli enige om fellesprosjekt og hovedhistorie for en ny tid.

Det vil måtte handle om kraftig omstilling, behov for ny kompetanse og kunnskap. Gründervirksomhet. Et bærekraftig velferdssamfunn.

Det informasjonsbransjen kaller «den store fortellingen» er kanskje det enkleste å bli enige om for de tre partiene.

Det er fordi Høyre, Frp og Venstre er på bølgelengde.

Likevel er det mye som står på spill for alle de tre partiene på kort, mellomlang og lang sikt.

Du kunne se forventningen i smilene og nærmest høre hvor lave skuldrene var i uttalelsene før forhandlingsstart.

gruppe

Pressen er på plass på Jeløy, der regjeringsforhandlingene pågår.

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Kortbølgen – et levelig resultat for Venstre og Frp

På kort sikt, allerede denne måneden, må både Siv Jensen og Trine Skei Grande forankre forhandlingsresultatet i sine respektive partiorganisasjoner. Det vil kreve partilederskap fra dem begge. Derfor står mye på spill.

For Siv Jensen er det vanskeligere enn i 2013. Den gang hadde partiet alt å vinne, partiorganisasjonen var mer spente enn varme i trøya. Nå har man vendt seg til store, blanke seire og vil lete mer kritisk etter hva man «har gitt» Venstre.

Enkelte i Frp er ikke bare skeptiske til Venstre som parti, men ser heller ikke hva som er Frps politiske gevinst av det hele. Politikken flyttes ikke i Frps retning av det kommer ytterligere ett parti inn i regjering. Et sentrumsparti som ligger enda lenger unna Frp enn dagens regjeringspartner.

I 2013 målte Frp sine seiere i gjennomslag i saker hvor Høyre i utgangspunktet var uenige. Altså sakene hvor partiene hadde ulik retning, ikke bare ulik gradering.

I hvor stor grad Frp fortsetter denne strategien nå, vil spille inn på hvordan Venstre opplever forhandlingsklimaet og partiets faktiske vilje til å lykkes.

Trine Skei Grande har selv lagt listen. Hun har overtalt mange i partiet sitt. Hun har sagt at partiet har mer å tjene på innsiden enn utsiden. Hun må fremlegge et bevis på at hun hadde rett.

Mellombølgen – størst oppside, men også nedside

På mellomlang sikt endres arbeidsmiljøet for regjeringen. Både Venstre og Høyre håper det gir mer makt og bedre arbeidsro enn en fortsatt topartiregjering. På den annen side vil det for alle de tre partiene bli en helt annen informasjonsflyt, behov for avklaringer og forankring hvis regjeringen utvides. Derfor står mye på spill.

Trine Skei Grandes matematikk og logikk er at Venstre har mye å vinne på å gå inn i regjering, selv om det ikke blir en flertallsregjering.

Dagens topartiregjering kan danne flere ulike flertall med andre opposisjonsparti. I enkeltsaker kan Venstre bli overkjørt slik situasjonen er uten avtale og med flere ulike flertall. Erna Solberg og Siv Jensen kan definere et politisk prosjekt og shoppe flertallspartnere i Stortinget uten å ringe Grande.

Ved å komme på innsiden, vil Venstre sikre seg definisjonsmakt over slike utgangspunkt. Og regjeringstrioen kan shoppe flertallspartner enten det er KrF, Ap, SV eller Senterpartiet. Og da trengs kun ett ytterligere parti i alle tilfeller.

For Erna Solberg gjør nettopp dette siste faktum det slik at noe av ulempen med valgresultatet for borgerlig side reduseres noe.

I forrige periode trengte Solberg støtte fra kun ett av de to partiene regjeringen hadde avtale med. I høst har de trengt støtte fra begge uten en avtale. Ved å få Venstre inn blir maktsituasjonen fra og med 2018 likere forrige periode enn høsten 2017. Det er intet lite poeng for en mindretallsregjering.

Det er likevel intet lite «men» knyttet til dette.

Den arbeidsmengden, behovet for forhandlinger og iboende usikkerheten Erna Solberg fjerner på Stortinget, flytter nå inn i regjeringskvartalet.

Mye blir annerledes

Hele arbeidsflyten i en trepartiregjering er annerledes enn når det er kun to partier. Det er færre interne møter, mindre interne dragkamper og enklere å avklare ting raskt på telefon mellom to partiledere.

Særlig det første halvåret av regjeringen Solbergs tid på SMK var man særlig stolte av hvor lite man brukte «Møterom 3» som regjeringen Stoltenberg hyppig brukte til partiledermøter og statssekretærutvalg som gjør grovjobben i politikkutviklingen. Det var her statsråd Karl Eirik Schøtt-Pedersen av og til var når Nytt på Nytt etterlyste ham.

Det er enklere å møtes, enklere å avklare når det er to enn tre. Det er potensielt mindre sjans for uenighet jo færre som skal bli enige.

På toppnivå, i partieliten blant heltidspolitikeren går slike ting og rutiner seg til. Der er det også forståelse.

Men særlig for Venstre og Frps partiorganisasjoner vil behovet for forankring kunne påvirke hvor raskt og effektivt regjeringen vil kunne ta beslutninger i en slik hverdag.

For Solberg er dette så definitivt til å leve med. Gnisninger vil det alltid være i et flerpartisamarbeid. Å løfte mest mulig innenfor er som oftest bedre enn å ha det utenfor i full offentlighet.

Der Stoltenberg-regjeringen ikke måtte forhandle om flertall i Stortinget, må Solberg derimot forhandle både i «Møterom 3» og i Stortinget.

Langbølgen – Limet på borgerlig side

På lang sikt handler de nærmeste dagenes forhandlinger om samarbeidet og fellesskapet på borgerlig side.

Skulle disse forhandlingene falle fra hverandre, vil tilliten og samarbeidsforholdet partiene mellom på borgerlig side kunne forbli skadet i veldig mange år og flere stortingsvalgkamper fremover. Derfor står mye på spill.

Erna Solberg har et dypt og lengefølt ønske om å bygge tillit og være et lim på borgerlig side.

– Alle skal få store gjennomslag, sa Solberg i dag tidlig.

Slikt kan en leder si det når hun vet at det er tillit og vilje til løsning.

Fordi de er på bølgelengde.

Men for både Frp og Venstre er ikke den viljen der for enhver pris.