Dobbeltkommunikasjon er en paradegren for Frp hvor de aldri har smurt feil. Derfor fortsetter de i samme spor også etter over hundre dager i regjering.
Jeg er mest nysgjerrig på hvor god gli det gir i møte med velgerne i 2017.
Den siste uken har gitt oss Frp-utspill som tar til orde for å:
- ha en folkeavstemning om innvandringspolitikk
- innføre egenbetalt første sykedag, såkalt karensdag
- at offentlige ytelser skal tas fra foreldre med barn uten tilstrekkelig norskkunnskap, at Oslo kommune skal opprette en innvandringsetat, som ved hjemmebesøk blant annet skal kunne se til at familien ikke ser barne-TV fra foreldrenes hjemland.
Mazyar Keshvari, Per Sandberg, Carl I. Hagen og fylkesårsmøtet til Oslo Frp er avsendere av forslagene. De får kanskje gehør på Frps landsmøte, men forslagene vil aldri bli vedtatt politikk i Oslo kommune, regjeringen eller Stortinget.
LES OGSÅ: Frp-topp støtter Hagen
Både nasjonale folkeavstemninger og endring av folketrygdslovens bestemmelser om sykepenger og foreldrepenger krever stortingsflertall. Det vil regjeringen som Frp selv er en del av, aldri få. Frp vil til og med slite med å få støtte av Høyre, selv i spørsmålet om karensdag, i overskuelig fremtid. Dette er i beste fall et oversolgt lokketilbud, som ikke vil bli innfridd. Det er dobbeltkommunikasjon, mer enn det er politikkutvikling internt i partiet.
SE OGSÅ: Hagen i debatt om forslag på Dagsnytt 18 mandag
Ville ikke brukt de ordene
Disse Frp-utspillene viser oss ikke stort mer enn at partiet fortsatt tyr til det velprøvde, velkjente og tidvis velfungerende politiske trikset å dobbeltkommunisere.
Fløyen som mange ser på som det «ekte Frp», dem noen kaller rabulister og populister, er ikke uviktige for partiet - selv når de ikke får politisk gjennomslag.
Dobbeltkommunikasjon del 1: Kaste ut en prøveballong, få opp en debatt, fortelle noen velgergrupper at «vi er her for deg»,
Dobbeltkommunikasjon del 2: Gå litt tilbake på retorikken, bruke andre personer til å nyansere budskapet, slik at man fortelle andre velgergrupper at «du kan fortsatt stole på oss, vi er her for deg som før».
Et klassisk Frp-eksempel er fra da Christian Tybring-Gjedde skrev kronikken «Drøm fra Disneyland» i Aftenposten, og Siv Jensen etterpå forteller VG at hun «ikke ville brukt de ordene».
På den måten mener Frp flere ting til samme tid.
Virker det fortsatt?
Frem til oktober har Frp uansett vært et parti med forslag og meninger. Da har det gått greit å mene to (eller flere) budskap, fordi det aldri har vært noen fasit. Noen Frp-velgere har heiet på dem med de sterkeste meningene, noen har heiet på de mer moderate eller pragmatiske. Enten det har vært innvandring, bompenger eller skattekrav.
De neste fire årene, kommer det derimot en fasit. Fordi Frp ikke bare skal mene, men også handle. Så alle som nikker gjenkjennelig til Keshvari, Sandberg, Hagen og Frps fylkesårsmøte, vil se at Siv Jensen, Ketil Solvik-Olsen, Anders Anundsen og de andre i regjering ikke følger opp.
Skulle Frps landsmøte til våren gå inn for en folkeavstemning om innvandring samtidig med lokalvalget i 2015, vel så vil tiden vise at Frp i regjering ikke får det til. Da kan selvsagt Frp med rette si at det er alle de andre partienes feil, at Frp bare fikk 16,3 prosent av stemmene. Spørsmålet er like fullt hvor lenge argumentasjonen vil holde for dem som har nikket gjenkjennelig, støttet og stemt. Nå som partiet har makt.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Dobbeltkommunikasjon om egne handlinger.
Slik situasjonen er nå, opplever vi et Frp som dobbeltkommuniserer for å være gjenkjennelige. De viser til sine primærstandpunkt og sitt partiprogram. Per Sandberg har etter sitt hurtig-comeback sågar fått rollen som talsmann for partiets indre opposisjon. Han og andre skal minne velgerne på at regjeringsplattformen og kompromissene ikke har forandret Frp helt. De sier de skal være åpne om sine tap.
Derfor rykker Tybring-Gjedde ut og kritiserer Frp-statsråd Solveig Horne for å gi mangfoldspris til Forsvaret.
Uansett handler politisk kommunikasjon med velgere stort sett alltid om at velgerne ser mer på hva partiet gjør, ikke hva det sier. Spesielt i posisjon. Dobbeltkommunikasjonen er, mye mer enn før, en risikabel strategi for Frp. I 2017 skal de møte velgerne igjen, etter fire år hvor man har sett hva de har gjort, ikke nikket til hva de måtte ha ment.
I 2017 vil spørsmålet «Hvorfor stemme på Sandberg-retorikk når man uansett får Jensen-politikk?» være mer tydelig for Frp-velgerne enn noen gang.
Er det helt sikkert like lurt å dobbeltkommunisere i posisjon som i opposisjon?
Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene.