Hopp til innhold
Kronikk

Oslos kinomonopol er over

100 år med kinomonopol i hovedstaden er i dag over. Det er grunn til å uroe seg.

Ivar Halstvedt

Når Odeon åpner kino på Storo, er monopolsituasjonen i landets største kinoby over, skriver kronikkforfatteren. Her prøvesitter Odeons direktør i Norge, Ivar Halstvedt, den nye kinosalen.

Foto: Kristine Sterud / NRK

2018 er et merkeår i norsk kinohistorie, året der kinomonopolet i hovedstaden tok slutt. I dag åpner et nytt kinosenter i Oslo, det største i landet. Bak dette står et multinasjonalt selskap, Odeon, med hovedkontor i London. Kinoene i Norge er for alvor blitt en del av den mye omtalte globaliseringen. Konkret innebærer det 14 nye saler i kinokomplekset og omtrent 1650 seter i tillegg til de rundt 6000 eksisterende. Blir repertoaret bredere eller omvendt smalere med enda større vekt på spektakulære attraksjoner?

Verdens største kinokjede

Et hundreårig kinomonopol i hovedstaden er blitt historie, et monopol som ble innført i 1918 da kommunen selv bestemte seg for å ta over driften av byens mange, inntil da, private kinoer. Dette var mulig under henvisning til «Lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder» av 1913, som ikke bare innførte nasjonal forhåndssensur av levende bilder, men som også bestemte at man måtte ha kommunal konsesjon for å drive kino, en bestemmelse som fremdeles gjelder.

Færre, større og spektakulære filmer synes å være en strategi for å vinne de unge.

Når kinoen på Storo åpner, er monopolsituasjonen i landets største kinoby over. Nordisk film har siden overtagelsen fra det kommunale monopolet Oslo Kino i 2013, hatt kommersielt monopol. Det var Venstres kulturbyråd i Oslo, Hallstein Braaten Bjercke som kunngjorde at hele den kommunale driften skulle selges til det danske selskapet Nordisk Film. Private internasjonale kinokjeder hadde på kort tid fått en dominerende posisjon i det norske kinolandskapet.

Kinoens historie

I 1915 bestemte et titalls mellomstore kommuner seg for å overføre retten til å drive kino fra de private eierne til seg selv, begrunnet med en blanding av moralsk/kulturelle argumenter og økonomiske. Kinodrift var blitt en lukrativ forretning. I hovedstaden ble det samme foreslått i 1915, men ble først avvist av byens politikere. I 1918 ble imidlertid forslaget reist på ny. Arbeiderpartiet hadde nå vokst til byens største parti, og kommunalisering var blant partiets plussord på en rekke samfunnsområder, inkludert kinodrift.

I diskusjonen i bystyret argumenterte Høyres William Nygaard mot kommunalisering og for konkurransens nødvendighet. Arbeiderpartiets Gustav Heiberg talte på sin side for kommunal overtagelse og mente virksomheten dermed ville bli drevet på en verdigere måte. Inntektene fra «denne forholdsvis tarvelige kunst» hevdet han kunne benyttes til å skaffe den arbeidende befolkning «god kunst». Kommunaliseringen av kinoene ble vedtatt med stemmene fra Arbeiderpartiet, Venstre og Kristelig avholdsgruppe.

Attraksjoner og emosjonelle effekter blir viktigere.

Kommunens kinooverskudd gikk for en stor del til ulike kulturelle formål, der de tydeligste etter hvert ble skulpturparken i Frognerparken og Munchmuseet på Tøyen. Uenigheten om kommunalt eierskap utviklet seg etter hvert til politisk konsensus, der også sentrale høyrepolitikere framsto som varme forsvarere for en kommunal kino som man mente kunne sikre et bredt populært repertoar, men også smalere filmer.

Liberaliseringsbølge

Rundt årtusenskiftet kunne man imidlertid se endringstegn. Deregulering og liberalisering hadde grepet om seg innen mediesektoren, og det ble reist spørsmål om kommunale kinomonopol hadde livets rett i et moderne samfunn. Hvorfor skulle ikke private selskap kunne drive kino i Norge? Schibsted fikk etablere et flerkinoanlegg i Sandvika i 1997, og snart ble det kjent at svenske SF Bio, eid av Bonnier, ville etablere seg i Norge som SF Kino. Ved årtusenskiftet åpnet flere kommuner dørene for det svenske selskapet, og kinokjeden oppnådde snart en markedsandel på rett under 20 prosent.

Konkurranse har en lei tendens til å gjøre at man satser på det samme.

For første gang på 100 år finner vi to konkurrerende private kinoaktører i landets største kinoby, begge med bånd til multinasjonale medieselskaper. Kinoen som åpner på Storo heter ikke SF Kino. Dette skyldes flere oppkjøp av det svensk-baserte kinoselskapet, før kjøpsrunden endte med britiske Odeons overtakelse i 2017. Bak Odeon står amerikanske AMC (American-Multi-Cinema), som igjen er eid av det kinesiske konglomeratet Dalian Wanda-gruppen. Odeon er blitt det største kinoselskapet i Europa med kinokjeder i en rekke land, og er med sin tilknytning til kinesiskeide AMC verdens største.

Konkurranse

Dette betyr konkurranse, selvsagt. Både med tanke på repertoaret, men også for lyd, bilde, comfort og servering. IMAX formatet blir en av attraksjonene hos Odeon, mens Nordisk skilter med 4DX på Ringen kino med bevegelige stoler og effekter som vind og lukt. Det samlede antall kinobilletter har i de senere årene vært ganske stabilt, så spørsmålet er: har dette salget nådd taket? Vil en ny stor aktør øke billettsalget? Vil repertoarmangfoldet øke? Konkurranse har imidlertid en lei tendens til å gjøre at man satser på det samme, blir likere. Samtidig er publikum sammensatt, og det er lov å håpe på at dette vil la seg avspeile i repertoarutvalget.

Strømmetjenestenes tid

I en tid der strømmetjenestene griper om seg og det unge kjernepublikummet synes å svikte kinosalene, vil det bli spennende å se på hvilken måte kampen om oppmerksomheten vil utarte i landets største kinomarked. Færre, større og spektakulære filmer synes å være en strategi for å vinne tilbake unge publikumsgrupper fra produsentenes side, og de møtes med spesialutstyrte opprustede komfortable kinosaler med høy bilde- og lydkvalitet, og som forsterker opplevelsen i form av ristende seter og luftig vind til høyere billettpriser.

Attraksjoner og emosjonelle effekter er blitt viktigere i bestrebelsene for å gjøre kinoopplevelsen til noe man ikke får foran de store TV-skjermene hjemme. Samtidig satser selskaper som Netflix på å produsere filmer som strømmes uten å bli sendt på kino, slik de kommer til å gjøre det med sin egen produksjon om 22. juli-hendelsene.

Slutten på monopolet betyr at de to kinoselskapene nå må konkurrere med hverandre og med det raskt voksende tilbudet fra strømmetilbyderne som har vist seg å kunne appellere til de fleste publikumsgruppene.

Fortsettelsen blir litt av en thriller.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter