Hvis Norge kutter ned på vår utvinning av olje og gass, vil utslippene i verden da gå ned? Det er blitt et av de viktigste spørsmålene i årets valgkamp, etter FNs klimapanels nye rapport som kom for halvannen uke siden.
FNs generalsekretær António Guterres var tydeligere enn noen gang før: Nå må alle land slutte å lete etter mer fossil energi, og flytte subsidiene til fossil energi over til fornybare alternativer.
Plutselig var olje og klima øverst på agendaen i valgkampen, og med det også kampen om virkelighetsbeskrivelsen.
På grunn av olja, er Norge verdens sjuende største eksportør av CO₂. I 2013 konkluderte en fagfellevurdert og åpent publisert forskningsartikkel fra Statistisk sentralbyrå med at redusert norsk oljeproduksjon mest sannsynlig vil gi lavere globale CO₂-utslipp.
Forskerne kom til samme konklusjon i 2018. Det samme gjorde Stockholm Environment institute i en analyse av det amerikanske oljemarkedet.
Da jeg under valgkampens første partilederdebatt viste til denne forskningen, ble jeg avbrutt av programleder Fredrik Solvang. Han kunne vise til en hittil upublisert rapport fra Rystad Energy, som konkluderer med det motsatte.
Dagen etter avslørte Dagbladet at denne rapporten, som er planlagt publisert to uker før valgdagen, er bestilt og betalt av lobbyorganisasjonen Norsk olje og gass. Det er ikke spesielt overraskende. Likevel er det temmelig drøyt.
NRK har i etterkant innrømmet at de burde opplyst om at rapporten var bestilt av oljebransjen. Verre er det med medlemmer av regjeringen og Stortinget.
Jeg har lenge vært forbløffet over hvordan statsminister Erna Solberg, og andre toppolitikerne fra Høyre, Ap, Sp og Frp ukritisk gjengir påstander fra oljelobbyen, som om de var ubestridte fakta.
Fortellingen om at norsk olje er ren og derfor bra for verdens klima har blitt fortalt igjen og igjen, selv om forskningen tyder på det stikk motsatte.
At norsk petroleum utvinnes med høy teknologi av flinke og redelige fagfolk gjør den dessverre ikke mindre fossil, og dermed klimaskadelig.
Verden er ikke svart/hvitt. Verden er heller ikke et Excel-ark. Siden olje- og gassmarkedet påvirkes av mange bevegelige faktorer, ikke minst politikk, ligger det usikkerhet i analysene.
Dette anerkjenner SSB-forskerne. Det er altså vanskelig å si akkurat hvor store globale utslippskutt Norge vil bidra til ved å redusere vår eksport av petroleum. Men AT det har positiv effekt, det er forskerne nokså sikre på, særlig når det gjelder olje.
Den politiske konteksten er også viktig å ta høyde for. FNs klimapanel har slått alarm, og verden har samlet seg om en Paris-avtale som øker klimaambisjonene til alle land.
Mens regjeringen, Ap og Sp forutsetter at verdens etterspørsel etter olje og gass er konstant, uavhengig av Norges eksport, er det neppe virkeligheten. Norge er den eneste store demokratiske og stabile olje- og gassleverandøren i Europa.
Hvis vi reiser til de internasjonale klimaforhandlingene i Glasgow i høst med et vedtak om å slutte å lete etter mer olje og gass, betyr det at vi fortsatt eksporterer like mye neste år, men at vi ikke lenger planlegger utvinning av nye felt om 10–15 år. Det vil være et sterkt signal som kan få viktige politiske konsekvenser for klimaet.
For et land som Tyskland, Norges klart største gasskunde, vil det naturligvis føre til et ønske om å trappe opp fornybarsatsingen.
Alternativet er å gjøre seg enda mer avhengige av russisk gass, og dermed drive både store deler av industrien og oppvarmingen av halvparten av tyske hjem på Putins nåde. Når EU samtidig jobber for å redusere forbruket av fossile brensler, har Tyskland ekstra gode grunner til å satse mer på sol og vind, som er de billigste energiformene akkurat nå.
Storbritannia, som er Norges største gasskunde etter Tyskland, har enorme fornybarambisjoner.
Boris Johnson har sagt at alle husstander skal få energien sin fra havvind innen 2030. Skjer det, vil det få store konsekvenser for det norske gassmarkedet.
Eksporten av norsk gass til Storbritannia har falt med en tredel bare siden 2017. Dersom Norge stopper leting etter mer gass, vil Storbritannia selvfølgelig ønske å satse enda mer på havvind.
Men i stedet for å ta dette inn over seg, har det blitt vanlig i norsk politikk å underspille de enorme, positive ringvirkningene av en norsk stans i leting etter olje og gass.
Om politikerne mangler argumenter, kan de få det servert på sølvfat fra oljeselskapene, landets mektigste næring.
Svingdøren mellom oljebransjen og toppolitikken i Arbeiderpartiet og Høyre går så fort at man blir svimmel. Norge har blitt et oljeselskap med et land, sier enkelte. Det er noe i det.
For å invitere til stadig nye investeringer, har norsk petroleum helt ekstraordinært gode skattefordeler som andre næringer kan se langt etter. Nå er det på tide å flytte de lukrative ordningene over til fornybarbransjen.
For etter FNs siste klimarapport og den tydelige beskjeden fra generalsekretær Guterres, er det hevet over enhver tvil: Løsningen på klimakrisen er å slutte med fossil energi, så raskt som overhodet mulig. Her må alle land bidra, og vi har det travelt.
