«Jeg hater boomer-humor.»
«Du hater hva for noe?»
Min 13-årige datter var synlig opprørt og indignert.
«Boomerne. Jeg hater dem. Og de hater oss.»
Jeg ante ikke hva hun snakket om. Det er aldri et godt utgangspunkt når man forsøker å kommunisere med de unge.
«Eh, enig. Jeg også hater ... boomere», sa jeg. Nølende.
Det måtte ikke veldig mye research til før også jeg kunne fastslå at boomer-begrepet var overalt. Eller rettere sagt: alle andre steder enn Facebook, som er det eneste sosiale mediet boomerne henger på.
Boomerne har nemlig gjort Facebook til sitt digitale hjem. Der deler de sjenerøst av internettets bløteste humor, hyllester til sin egen generasjon og moralisering overfor den yngre milleniumsgenerasjonen.
Men hvem er disse boomerne? Eller babyboomere, som er deres fulle navn.
#okboomer-begrepet er faktisk ganske nytt. Ifølge Google trends eksploderte begrepsbruken så nylig som i november 2019.
Boomerne er fra de store årskullene som ble født mellom 1946 og 1964. Barneflokkene, de som senere skulle bli 68-ere, kom som en gledesbølge etter slutten på den annen verdenskrig. De har satt sitt umiskjennelige preg på kloden siden den gang.
Barack Obama ble selv beskyldt for å være en boomer da han kritiserte de unge for såkalt woke-kultur – å være for hårsåre og lettkrenkede.
Det er dagens foreldre, også kalt ironigenerasjonen eller generasjon X, som har oppfostret disse lettkrenkede «snøflakene». Vi er igjen barn av boomerne.
Det er min ironigenerasjon som har produsert disse alvorlige jentene og guttene som faktisk ønsker å gjøre det bra på skolen, som tar hånd om egen helse, og som attpåtil bruker tid med sine foreldre. Frivillig.
I vår ungdomstid opplevde vi «foreldre» som den verste skjebne som kunne tilfalle et menneske.
Men ikke alt er paradis i Edens hage. Våre barn kritiseres for å være ekstremt lite robuste og kravstore.
De preger debattklimaet med sitt nærmest monomane fokus på identitetspolitikk, altså en overdreven frykt for å tråkke enkeltgrupper på tærne, enten det handler om etnisitet, seksualitet, religion eller rase.
Dette har rystet universiteter, underholdningsbransjen og politikken. Setter de unge ytringsfriheten i fare?
Kombinasjonen av å være lettkrenket på vegne av mange og motvilje mot motpartens meninger gir absurde utslag. Verkene av Shakespeare gis «trigger»-varsler om at de kan inneholde vold, og dermed utløse traumer hos universitetsstudentene.
Jeg innbilte meg at sinte og opposisjonelle ungdommer, opprør og generasjonskonflikter hørte forrige generasjoner til. Hippiene mot besteborgerne, punkerne mot etablissementet, alt det bråket der. Hadde ikke vi knekt denne koden, da?
Er ikke vi de kule foreldrene og besteforeldrene? Vi som har vært kompiser med ungene våre. Nå befinner vi oss midt i skuddlinjen mellom privilegerte og selvgode besteforeldre og sarte og påståelige barnebarn.
Hvor kommer de unges forakt for boomerne fra?
Baby-boom-generasjonen fikk verden servert på sølvfat som ingen før eller etter dem.
De var mange unge som skulle fø på få gamle. De innkasserte verdenshistoriens største jackpot på boligmarkedet. Boomerne kom til et arbeidsmarked som skrek etter dem.
De kunne jobbe seg opp med eller uten en kostnadsfri utdannelse. Verden var der for å oppdages, og kloden til for å forbrukes. Nå er boomerne på toppen av tronen. De virker lite motiverte for å endre tingenes tilstand.
Boomerne synes det er litt leit at verden er i ferd med å bli ubeboelig, men det viktigste er tross alt en fortsatt økning av levestandard og BNP. For utålmodige unge med papirtynn hud kommer konfliktene på rekke og rad.
I rettferdighetens navn skal det nevnes at også boomerne hadde sine utfordringer. Men disse vet de unge alt om. Absolutt alt. Det er jo en grunn til at de er så dørgende lei av boomerne.
Boomerne lar jo ikke én anledning gå fra seg til å fortelle hvordan ting var før (man lekte i gata), hvordan ting er nå (ingen leker i gata), og hvordan ting definitivt burde vært hele tiden (man burde leke i gata).
Men de fleste unge har nok med sitt. De virker slitne. De er slitne av forventningspresset. De er slitne av å skulle gjøre det bra på skolen, samtidig som de skal ha kropper verdige for sosiale medier og et fascinerende sosialt liv.
De er slitne over vissheten om at de må jobbe hardere på skolen og i arbeidslivet, og knapt nok få betalt ned boligen før de pensjoneres. Fra boomerne arver de unge en snart ubeboelig klode.
Så derfor er ungdommen slitne av boomere med alt på stell. Boomere som mener at årsaken til den yngre generasjons dårlige økonomi skyldes for stort avokado-konsum.
Konfrontert med moraliserende og humorløs boomer-snusfornuft, orker flertallet av de unge lite annet enn å komme med et resignert «ok boomer».
Neste gang du sier noe du selv synes er fornuftig, men kun møtes med et #okboomer, så vet du i det minste hvorfor.
