Ofrene må ta regninga

Det siste året har mediebildet flommet over av overskrifter og saker om ofre for alvorlig kriminalitet som får livet satt på vent i flere år.

Vi kan lese om ofre og pårørende som står i uverdige køer fordi kapasiteten hos politiet og i domstolene er sprengt. Bistandsadvokater slår alarm, politimestere bekrefter en kritisk ressurssituasjon, opposisjonen på Stortinget sier i fra.

Dette er i ferd med å bli et rettssikkerhetsproblem, og det setter tilliten til rettsvesen og politi på prøve.

Samtidig varsler både domstolene og politidistriktene nedbemanning i 2019 som følge av kutt i budsjettene.

Svekket tillit

TV2 omtalte en sak for et par uker siden hvor moren til en sju år gammel jente som ble voldtatt for to år siden sier at hun er i ferd med å miste tilliten til rettsapparatet. Voldtektssaken har stått i stampe i to år og moren uttaler at hun opplever det som et nytt overgrep. Hvorfor skal et voldtatt barn vente årevis på at saken blir ferdig etterforsket? I høst var kapasiteten så tynn i Oslo Politidistrikt at det kunne ta tre måneder bare å få anmeldt en voldtekt.

I andre politidistrikter er også situasjonen svært krevende. «Med så lang ventetid kan man likeså godt la være» sier et voldtektsoffer til NRK. Uka etter hadde TV2 en sak om etterforskere som gråt på jobb fordi de ikke fikk gjort jobben sin grunnet for få folk på jobb og mange store og komplekse saker.

Dette er bare noen få eksempler på det som har utviklet seg til en alvorlig situasjon i justissektoren, og gjennomgangsmelodien er den samme: Det er ofrene som må stå i kø etter kø, og dermed betale prisen for regjeringens manglende vilje og evne til å rydde opp.

Ofre står først i kø for å få anmelde grov vold, så i årevis i kø for å få saken behandlet. Hva skjer med folks rettssikkerhet?

Hvor er justisministeren ?

Med disse historiene, med denne kunnskapen, er det vanskelig å forstå at landets justisminister ikke tar grep. Det hjelper ikke at Tor Mikkel Wara drukner offentligheten med tall og statistikker som skal dekke over realitetene. Det holder ikke å be opposisjonen om å ha tålmodighet med politireformen, som etter vårt syn er kraftig underfinansiert og lider under slett gjennomføring.

Landets nye barneminister, Kjell Ingolf Ropstad, bør også engasjere seg kraftig i

situasjonen for barns rettsikkerhet. Barn som får livet ødelagt og traumatisert, som må følges langt bedre opp. Det er ikke slik at dersom du klarer å stå i en kø, så klarer du to. Men slik er situasjonen nå. Kø for å anmelde, kø for å få saken etterforsket, kø for påtale og dom.

Og som om ikke det var nok, så er det også flere år med kø for å få oppreisning.

Lover mye

Granavolden-plattformen inneholder mange fagre visjoner om å prioritere etterforskning, sette politidistriktene foran Politidirektoratet og styrking av påtalemyndigheten. Men historien viser at ordene ikke følges av handling.

Særlig de tre siste årene har høyreregjeringen vist at de ikke evner å gjennomføre sine løfter for en bedre offeromsorg, for styrket rettsikkerhet, for et reelt etterforskingsløft. Til det er budsjettene for svake. Politiet, domstolene og kriminalomsorgen får flere oppgaver, men ressursene følger ikke med. De skal gjøre mer arbeid for mindre penger.

Stans budsjettkuttene

Arbeiderpartiet mener Høyre-regjeringen må ta grep allerede i revidert nasjonalbudsjett, så justissektoren kan komme seg på beina igjen allerede i 2019. De flate ostehøvelkuttene (ABE-reformen) som politiet, domstolene og kriminalomsorgen utsettes for hvert år må stanse. De frie driftsmidlene må kraftig økes.

Uten kraftige grep i justisbudsjettene, grep som fjerner de uverdige køene og styrker folks rettssikkerhet, har Høyre og Frps justispolitikk spilt fullstendig fallitt.

Vi trenger en ny kurs i justispolitikken, og vi trenger det umiddelbart.

Slik det er nå sitter ofrene for alvorlig kriminalitet igjen med regninga for regjeringens unnlatelser.

Les også: