Kronikk

Ny politikk for mer vindkraft

Klimapolitikken begynner å virke, og fossil energi taper. Da er det viktig å fortsette vindkraftutbyggingen.

Vindkraftanlegget på Midtfjellet, Fitjar

Det er blitt så omfattende protester mot vindkraftutbyggingen at fremtidsplanen for vindkraften havnet i skuffen. Nå må Olje- og energiministeren komme med en ny plan, slik at ikke utbyggingen stopper opp, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser vindkraftanlegget på Midtfjellet i Fitjar kommune.

Foto: Siri Løken / NRK

Forrige uke skrinla Regjeringen nasjonal ramme for vindkraft. Som prosess for redusert konfliktnivå feilet nasjonal ramme fullstendig. Likevel må kunnskapsgrunnlaget og erfaringene brukes til å utforme en bedre vindkraftpolitikk, der lokalsamfunn tar del i både utforming og verdiskaping. For vi trenger en ny politikk for mer vindkraft.

Klimakrisen truer hele vårt livsgrunnlag, inkludert naturen slik vi kjenner den. Jo lenger vi utsetter løsningene på klimakrisen, jo mer undergraver vi muligheten for å løse naturmangfoldskrisen.

For å unngå dette må vi fase ut bruk av olje, gass og kull så raskt som mulig. Vi ligger langt bakpå, og det er mye motstand mot løsningene, også her til lands. Det er likevel et visst grunnlag for optimisme, når de fleste analyser av framtidens energiproduksjon peker i retning av fallende klimagassutslipp globalt. Dette skyldes at fornybar vind- og solenergi har blitt konkurransedyktig mot fossil kraft fra kull og gass.

Lokalsamfunn må ta del i både utforming og verdiskaping.

Tilgang på nok fornybar energi er avgjørende for å få til utfasing av fossil energibruk. Norge har fortsatt store mengder fossil energibruk som må fases ut, særlig fra bruk av bensin og diesel til transport, fra industri og fra produksjonen av olje og gass. Siden elektrisiteten er mye mer effektiv i bruk enn forbrenningsmotorer trenger vi ifølge Statnetts beregninger om lag 40 TWh for å elektrifisere 95 TWH fossil energibruk i industri og transport i Norge.

Behovet for mer elektrisitet bør dekkes gjennom en kombinasjon av energieffektivisering, oppgradering av vannkraft, noe ny vannkraft, solenergi og en balansert utbygging av vindkraft på land og til havs.

Norge har de beste vindressursene i Europa og halvparten av Europas magasinkapasitet for vannkraft. Hvis vi ikke utnytter disse ressursene, blir både vår og Europas utfasing av fossil energi dyrere, mer ressurskrevende og vil ta lengre tid. Derfor bør vi gjennom utveksling av kraft bidra til at utfasing av kull- og gasskraft går raskest mulig i Nord-Europa.

Vi trenger en ny politikk for mer vindkraft.

Når nasjonal ramme ble så dårlig mottatt, var det blant annet fordi arealet er i størrelsesorden 20-30 ganger større enn det realistiske arealbehovet for vindkraft. Samtidig kom «ketchupeffekten» av at mange vindkraftprosjekter i Norge nå realiseres innenfor sertifikatfristen i 2021. I tillegg kommer andre uheldige sider ved konsesjonspraksisen, som i sum har bidratt til en rask eskalering av konfliktnivået.

For å komme videre må dette håndteres på en måte som både ivaretar reelle utfordringer i dagens system og lokale hensyn. ZERO foreslår derfor følgende grep:

- Nasjonal ramme må legge grunnlaget for ytterligere innsirkling av områder egnet for vindkraft, med sikte på redusert konfliktnivå med natur- og friluftshensyn. Det videre arbeidet med nasjonal ramme bør ha som formål å identifisere områder med lavest mulig konfliktnivå mellom vindkraft og natur og friluftsliv.

Eksisterende, påbegynte og en meget moderat utbygging av vindkraft fremover vil ikke legge beslag på mer enn 2-3 promille av Norges landareal.

Fornybar vind- og solenergi har blitt konkurransedyktig mot fossil kraft fra kull og gass.

- Innfør konsesjonsrunder basert på lærdom fra petroleumsvirksomheten. I dag behandles konsesjonssøknader om å bygge vindkraft løpende. I stedet kan NVE utlyse konsesjonsrunder for eksempel annet hvert år, med definert mengde energi som skal bygges ut. Deretter kan konsesjoner gis til de beste prosjektene, som utbyggere og vertskommune i fellesskap har nominert. På den måten kan utbygging av ny vindkraft forankres både lokalt og i kraftbehov, og vi får kontroll med hvor, hvor mye, og når vindkraftverk bygges ut.

- Innfør kortere frist for byggestart. Nå har utbygger frist på fem år for å starte byggingen av vindkraftverket fra konsesjon er gitt, men i praksis hittil har vært at utsatt frist gis. Dette bør strammes inn, slik at det blir nærhet i tid mellom kommunes behandling av saken, og utbygging.

- Konsesjoner bør bygge på konsekvensutredning. Det har vært praksis å godta at utbygging skjer med større turbiner enn det som ligger til grunn for konsekvensutredningen. Ofte har det medført at faktisk utbygging ofte avviker sterkt fra det som ble konsekvensutredet, og det som lokalsamfunnet tok stilling til ved konsesjonsbehandling.

Moderat utbygging av vindkraft vil ikke legge beslag på mer enn 2-3 promille av Norges landareal.

- Innfør naturressursskatt og vurder innføring av grunnrenteskatt for vind. Vertskommunen for vindkraft bærer en stor del av ulempen med vindkraft i form av naturinngrep, men en mindre del av fordelen, i form av verdiskaping, skatteinngang og måloppnåelse i klimapolitikken. ZERO anbefaler at det innføres lokal naturressursskatt på vindkraft etter en modell som tilsvarer vannkraft, slik at kommunen får en større andel av verdiskapingen fra vindkraft. Vannkraftskatten bør først justeres for å sikre at prosjekter som er lønnsomme før skatt, også er lønnsomme etter skatt.

Nå må Olje- og energiminister Kjell Børge Freiberg kjenne sin besøkelsestid. Han må så raskt som mulig legge frem forslag til ny konsesjonsprosess, slik at utbyggingen ikke stanser opp etter 2021.

Nå som klimapolitikken endelig virker, nå som fossil energi endelig er i ferd med å tape, må vi ikke gi den kunstig åndedrett ved å stanse vindkraft.