NRK Meny
Kronikk

Ny kurs i forholdet mellom USA og Kina?

Toppmøtet i California mellom Kinas nye president Xi Jinping og USAs president Barack Obama er et av de viktigste internasjonale toppmøtene på lang tid. Hvorfor?

President Obama meeting with China's Xi Jinping

I dag og i morgen møtes Kinas president Xi Jinping og USAs president for mer uformelle samtaler. Dettte bildet ble tatt mens Xi Jinping var Kinas visepresident.

Foto: JASON REED / Reuters

Kinas nye president Xi Jinping besøker USA i dag og i morgen for å møte gjenvalgte Barack Obama. Dette toppmøtet finner sted raskere enn forventet, og gjenspeiler at begge land nå ser et ekstra behov for dialog.

Bakgrunnen er at spenningsnivået i Øst-Asia er på sitt høyeste siden den kalde krigen, og at rivaliseringen mellom Kina og USA er mer tilspisset enn noen gang siden Nixon tok Kina inn i varmen på begynnelsen av 1970-tallet. Hvorfor er dette tilfelle, og hvordan kan Xi og Obama bidra til en ny start i forholdet mellom USA og Kina?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Vant med kriser

Det er ikke noe nytt at forholdet mellom de to er nede i en bølgedal. På midten av 1990-tallet hadde vi Taiwan-krisen, hvor USA la sin 7. flåte i Taiwan-stredet som svar på kinesisk rakettøvelse rettet mot Taiwan. I 2001 var det langvarig brudd i militære relasjoner som følge av kollisjonen mellom et kinesisk jagerfly og et amerikansk overvåkingsfly. Dette er bare to av flere kriser de siste årene. Disse to landene er med andre ord vant til å håndtere spente situasjoner i sitt bilaterale forhold.

Disse to landene er vant til å håndtere spente situasjoner i sitt bilaterale forhold.

Øst-Asia har i over tre tiår vært den fredeligste region i verden. Kinas fredelige vekst fra 1979 er unik i en historisk sammenheng. Aldri har en stormakt vokst seg så mektig, så raskt, uten å føre krig eller bli ført krig mot. Men dette er ikke bare Kinas fortjeneste. USA har ført en engasjementspolitikk som har tilrettelagt for veksten. Kina veves stadig tettere inn i det omfattende nettverket av internasjonale organisasjoner, og det er økende grad av gjensidig økonomisk avhengighet mellom Kina og USA. Til tross for dette utfordres nå fundamentet for fred og stabilitet i regionen.

Kinesisk selvhevdelse

Én forklaring på dette er en mer selvhevdende kinesiske utenrikspolitikk. Kinesere flest er stolte av at Kina har vunnet tilbake sin stormaktstatus. Når Kina igjen har blitt mektig, aksepterer ikke lenger kinesere det de betrakter som ydmykelser og provokasjoner fra andre land. Kinesiske nasjonalister krever at arrestasjoner av kinesiske fiskebåter eller våpensalg til Taiwan besvares ved at Kinas ledere bruker den makten landet har opparbeidet seg.

Kinas mer selvhevdende og til dels aggressive utenrikspolitikk de siste tre-fire årene har imidlertid medført at Kina har kommet på kollisjonskurs med mange av sine naboland.

Kinas mer selvhevdende og til dels aggressive utenrikspolitikk de siste tre-fire årene har imidlertid medført at Kina har kommet på kollisjonskurs med mange av sine naboland. Forholdet til Japan er på sitt dårligste på mange år, og land som Filippinene og Vietnam ønsker mer enn noen gang et tydelig amerikansk nærvær. Militærbudsjettene i Øst-Asia var i 2012 større enn i Europa for første gang i moderne tid, og at den militære opprustningen fortsetter.

Amerikansk rebalansering til Asia

USA er inne i en strategisk rebalansering til Asia. USAs økte støtte til maritime allierte og partnere i regionen var forventet. Problemet med rebalanseringen er at USA igjen har valgt å involvere seg på det asiatiske fastlandet, og har innledet militært samarbeid og utført militærøvelser med Vietnam og Kambodsja, samt reversert Bush-administrasjonens politikk om å trappe ned USAs militære tilstedeværelse i Sør-Korea. I Beijing oppfattes USAs politikk som en trussel: Kina ser det asiatiske fastlandet som sin interessesfære og som avgjørende for sin sikkerhet.

Kina og USA utfordrer nå hverandres interessesfærer, henholdsvis det asiatiske fastlandet og det maritime domenet. Spenningen mellom Kina og USA forsterkes av strukturelle endringer. USA er fortsatt en supermakt, men Kina fremstår nå som verdens nest mektigste land, både økonomisk og militært.

Kinas mer selvhevdende og til dels aggressive utenrikspolitikk de siste tre-fire årene har imidlertid medført at Kina har kommet på kollisjonskurs med mange av sine naboland.

USAs viktigste sikkerhetspolitiske interesse i det 21. århundre vil være å hindre at Kina dominerer Øst-Asia. Militært har Kina dominert det asiatiske fastlandet siden krigen med Vietnam i 1979. Men for å bli en regional hegemon må Kina også kontrollere sjøveiene i Øst-Asia. Dette innebærer å presse USA ut av regionen, noe USA ikke vil akseptere.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Behov for godt lederskap

Vi skal være svært forsiktige med å hevde en strukturell determinisme i utviklingen av forholdet mellom Kina og USA, men historien om stormakters vekst og fall tilsier at en omlegging av dagens kurs vil bli ytterst vanskelig. I den grad lederskap betyr noe, står vi nå ved et veikryss i forholdet mellom Kina og USA hvor modent lederskap er påkrevd.

Da Hu Jintao besøkte USA i 2006, avslo han en invitasjon til George W. Bush sin ranch Crawford i Texas, til fordel for et formelt møte i det hvite hus. Det faktum at Kinas nye leder Xi Jinping har takket ja til å møte Obama i en mer uformell setting i California er således positivt. Internasjonal politikk er tjent med en god kjemi mellom presidentene Xi og Obama.

Like viktig er imidlertid at Xi Jinping evner å overbevise sin administrasjon om fordelen av en mindre aggressiv utenrikspolitikk, til tross for voksende nasjonalisme, mens Obama og USA på sin side må finne tilbake til en aktiv engasjementspolitikk.