I mai 1991 leverte stipendiat i nordisk litteratur Torill Steinfeld inn manuskriptet til sin litteraturhistorie, beregnet på skoleelever fra 7–9 klasse. I forordet «Til læreren» skrev hun at ville legge vekt på enkelte tekster og fortelle om dem. Heller mer om få tekster, enn lite om mange, skrev hun.
Men så var det slutt på voksensnakket.
Fryktelige vikinger
Fra side åtte kastet hun elevene ut i spennende fortelling om norsk litteratur som begynte med at «et fryktelig følge» seilte inn den langgrunne bukta ved Lindisfarne i England i 793. Det var vikinger fra Norden! Derfra suste hun videre gjennom den norrøne litteraturen, via heltekvad og Håvamål, sagaene, stev, og eventyr.
Hun fortalte om Dorothe Engelbretsdatter som irriterte seg over piratutgaver av bøkene sine, og om Camilla Wergeland, senere Collett, som satt oppe om kvelden og lurte på hvordan hun skulle skrive for at språket skulle bli lett og ledig.
Mer hvordan enn hva
153 sider senere avsluttet Torill Steinfeld med å fortelle om Beatrice som ville bli kjæreste med Tom som gikk i 8. klasse i «Tungekysset og drømmen» av Vigdis Hjorth. De skoleelevene som hadde vært så heldige å ha Steinfelds bok på pensum gikk ut av grunnskolen med oversikt over norsk litteratur fra den spede starten til i dag. Med på kjøpet fikk de en fortelling om landet de hadde vokst opp i, fortalt til dem av en lærebokforfatter, som forsto hvilken aldersgruppe hun hadde med å gjøre.
I 2016, da min sønn begynte på ungdomsskolen, var læreboken ikke lenger like opptatt av hva elevene lærte i norsk. Nå var det mer snakk om hvordan. I den nye utgaven av det markedsledende læreverket «Kontekst» ble den norske litteraturhistorien fra Snorre til i dag presset inn på 28 sider.
Regne i norsk
Læreplanen i norsk, som på nittitallet hadde fortalt lærerne at «forteljingar må være eit sentralt innslag i opplæringa, anten det dreier seg om norrøne mytar og segner, lyrikk, noveller og romaner eller forteljingar frå den virkelege verda», var erstattet av 27 kompetansemål, der lærerne blant annet fikk vite at de nå skulle lære elevene «å regne i norsk».
Læreboknemnda, som i sin tid foretok en grundig kvalitetskontroll av Torill Steinfelds litteraturhistorie for ungdomsskolen før den kom på markedet, var for lengst lagt ned. Nå skulle det være fritt fram for den enkelte forlag og forfatter å fylle elevenes lærebøker med innhold, så lenge det var i tråd med kompetansemålene i læreplanen.
Og rundt om i kommunene, på skolene og i lærerværelsene, satt de som skulle undervise den oppvoksende slekt og diskuterte hvordan de skulle gjøre om læreplanens vage mål til norskundervisning.
Metakognisjon
Fraværet av konkrete føringer om hva elevene skulle lære, førte til at amerikanske teorier om hvordan elevene skulle lære begynte å få fotfeste i Skole-Norge. Like før jul tok en journalist i avisen Klassekampen turen til Eiksmarka skole i Bærum, og kunne konstatere at det sto «metakognisjon» på en plakat på døren inn til klasseværelset.
Hvordan kunne det ha seg at en norsklærer i grunnskolen syntes at et abstrakt begrep som «metakognisjon» var så viktig at hun spikret det opp som en luthersk tese på klasseromsdøren? Hvor hadde hun det fra?
Lite eddadikt
«Det er ikke er noen garanti for at lærerstudentene møter verken Hamsun eller eddadikt i sin egen utdanning. Inntrykket mitt er at litteraturundervisningen i stor grad blir skvist ut av «lesestrategier» og det begrepskomplekset du viser til,» skrev Bernt Ø. Thorvaldsen i en e-post til meg. Som førsteamanuensis ved lærerutdanningen på Høgskolen i Sørøst-Norge burde han vite hva han snakket om.
I episode tolv av NRK-serien «Anno» samlet deltakere og byboerne i Trondheim seg til fortellerstund. Sammen sang de en folkevise, som de kanskje også sang i det herrens år 1537. Den eldste deltakeren rundt bålet kunne den fra før. Så vidt jeg kan huske, sa legen Bjørn på 59, hadde vi folkevisen om Bendik og Årolilja som pensum på ungdomsskolen.
Full frihet
I et svar til meg før jul fortalte tre lærere fra Nissen videregående at de ville ha full frihet til å bestemme innholdet når de underviste i norsk. Men hvis pensumet skal være opp til hver enkelt lærer eller skole – hvordan kan vi da sikre at barna våre får noen felles opplevelser fra norsktimene, som de kan referere til når de blir voksne? En pensumliste med litteratur alle grunnskoleelever skal kjenne til er den vitamintilførselen norskfaget trenger nå.
Dypest sett tror jeg de fleste av oss vet hvilke deler av den norske kulturarven som er verdt å ta vare på. Nå er det på tide å bringe arvegodset videre til alle barn i dette landet, og ikke minst til dem som ikke har hyllemeter på hyllemeter av litteratur hjemme. Hva med å begynne med Per Spelmann?
