NRK Meny
Normal

Litteraturkritiker på villspor

Knut Hoems kritikk av norskfaget preges av for raske konklusjoner og en stor porsjon feilslått nostalgi.

Ill.foto

Et moderne norskfag må bygge på langt mer enn en klassisk pensumliste. Det hjelper lite å romantisere den gode gamle skolen, mener kronikkforfatterne.

Foto: lev dolgachov
Norsklærer ved Hartvig Nissens Skole
Norsklærer ved Hartvig Nissens Skole
Norsklærer ved Hartvig Nissens Skole
Replikkvignett

Litteraturkritiker Knut Hoem har de siste ukene tatt et oppgjør med norskfaget og har konkludert med at faget er kjedelig, innholdsløst og for lite opptatt av kulturarven.

Vi norsklærere synes Hoem litt for lett bedømmer hva som foregår i norske klasserom basert på en kjapp gjennomgang av en lærebok og én god og én dårlig økt i sønnens klasse.

Vi tror også at litteraturkritikeren har tatt en nostalgipille for mye.

Alt var ikke bedre før

Knut Hoem

Litteraturkritiker i NRK, Knut Hoem, romantiserer «den gode gamle skolen» ifølge kronikkforfatterne.

Hoem romantiserer nemlig «den gode gamle skolen» der elevene skrev stil og lærerens rødpenn dominerte og skapte skriveglede og læring. Den gangen elevene satt som tente lys, lykkelig uvitende om læringsstrategier og skjemaer, og lærerens formidlingsevne fikk barn og unge til å glemme både tid og sted.

Det er et vakkert bilde, men tilslører ikke nostalgien virkeligheten? Mener Hoem virkelig at ungdommen ble mer lese- og skrivekompetente før enn de blir med dagens læreplan?

Hoem kritiserer læreplanen for å være innholdsløs, og mener at forfatternavn som Undset, Ibsen og Obstfelder må bli nevnt.

Vi tror at litteraturkritikeren har tatt en nostalgipille for mye.

Større valgfrihet i undervisningen

For oss norsklærere oppleves det som en enorm frihet at ingen forfattere er nevnt i læreplanen. Det gir oss muligheten til å velge tekster ut fra elevenes faglige og reelle nivå, nettopp for å ivareta interesse og engasjement for faget.

Vi kan fordype oss i sentrale tekster i stedet for å skumlese gjennom hele kulturarven. Da slipper vi lærere som i juni puster lettet ut over å ha «kommet seg gjennom pensum», mens elevene forsvant et sted på veien. At tekstutvalget i lærebøker kan være lite dekkende, kan vi enes om, men heldigvis vet både lærere og elever i dag at det finnes et tekstunivers utenfor læreboka.

Heldigvis vet både lærere og elever i dag at det finnes et tekstunivers utenfor læreboka.

Vi ble ikke norsklærere fordi vi brenner for skjemaer og knusktørre fagbegreper som «læringsstrategier» og «tekstbygging», men fordi vi vet hvor viktig kunnskap, glede og opplevelser knyttet til litteratur og språk er for at du skal kunne bli en god samfunnsborger.

Gir elevene gode redskaper

For å komme dit, må vi jobbe med noe mer enn det kanoniserte «pensum». Vi må også gi elevene en verktøykasse full av ulike læringsverktøy, og vi må lære dem å bruke disse. Akkurat som eleven på elektro lærer forskjellen på polygriptang og buntebånd, lærer elevene i norsk å bruke VØL-skjema og reflektere over hensikten med gode temasetninger. Slik lærer elevene hva det vil si å lære et fag – noe Ludvigsen-utvalget løfter fram som en avgjørende kompetanse i framtidens samfunn.

Vi vet at slike læringsverktøy vil hjelpe elevene – enten de alt er godt bokbada, eller kommer fra hjem uten et eneste bind av Knausgård i bokhylla – til å finne sin egen stemme, både skriftlig og muntlig.

Vi må gi elevene en verktøykasse full av ulike læringsverktøy, og vi må lære dem å bruke disse.

Norskfaget i 2016 trenger både høyverdig litteratur og lesestrategier. Og vi kan ikke romantisere over et «tapt» dannelsesfag. Hva er verdien med en kulturarv om vi ikke utdanner elever som faktisk kan bli medskapere i en slik kultur?

Medskapere vet både hvor de kom fra, hvor de vil og hvordan de kommer seg dit. Og vi vil ikke være med på fortellingen om norskfaget slik Hoem formidler den.

Følg debatten: Twitter og Facebook