Hopp til innhold
Kronikk

Norskpensum på villspor

Da jeg leste min sønns pensumbok, forstod jeg hvorfor han ikke likte norskfaget.

Skoleklasse

I det andre kapittelet i norskboken forteller artikkelforfatterne at det ikke holder å være et lesende menneske – man skal også forholde seg strategisk til det man leser. Er det rart min sønn synes at norsk er kjedelig, spør kronikkforfatteren.

Foto: Leif Bryne/Flicr

– Norsk er kjedelig, sa min sønn til meg etter noen uker som fersk elev på 8- trinn på ungdomsskolen.

Hvordan kunne det ha seg? Var han ikke født i en bokhylle? Lå han ikke på sofaen så lang som han etter hvert hadde blitt og slukte (fantasy) bøker? Dessuten likte han jo læreren. Det skortet altså ikke på hverken evne eller lærer – hvorfor var da faget så kjedelig?

Læreboken i norsk, eller "basisboken" som den kalles, hadde jeg ennå ikke sett. Den lå parkert i det grønne skapet i klasserommet. En dag ba jeg ham ta den med hjem. Det ble et møte med en verden av abstrakte ord og uttrykk, som jeg ikke hadde sett maken til – og det sier ikke så lite. Jeg studerte tross alt litteraturvitenskap på nittitallet, i en tid da teoriene om litteratur hadde nesten like stor status som litteraturen selv.

Boken behandler ikke litteratur som noe interessant

Bare selve tittelen består av et ord som vi skyr som pesten i NRK; «Kontekst». Hvorfor har lærebokforfatterne, Kathinka Blichfeldt, Tor Gunnar Heggem og Ellen Dyve Larsen, valgt å kalle sitt læreverk for «Kontekst»?

Etter å ha bladd meg gjennom de åtte kapitlene som inneholder alt elevene skal gjennom i løpet av disse avgjørende årene, slår det meg at grunnen må være at denne boken rett og slett ikke synes at litteratur, om dette nå er romaner, dikt, drama eller journalistikk for den slags skyld, er interessant nok i seg selv. Skjønnlitteratur, altså den store kilden til leseglede hos barn, er skjøvet helt bakerst i boken.

Å lære ungene å bli foredragsholdere er blitt så vesentlig at de får det presentert først i sin lærebok i norsk.

Første kapittel består av en rekke tilsynelatende avanserte modeller for muntlig samtale, som egentlig er temmelig banale. Eller, det heter ikke samtale her – det heter kommunikasjon.

Å lære ungene å bli foredragsholdere er blitt så vesentlig at de får det presentert først i sin lærebok i norsk. I det andre kapittelet forteller artikkelforfatterne at det ikke holder å være et lesende menneske – man skal også forholde seg strategisk til det man leser.

Oppfordrer til skumlesing

Under kapitteloverskrifter som «Lesehastighet», «leseforståelse» og «automatisering» kan boken fortelle at det ganske ofte holdt i massevis å skumlese gjennom en tekst. Hvis du skal skumlese en tekst for å finne ut om en tekst er interessant, må du lese fort, står det. Hva er meningen med den setningen? Er ikke dette smør på flesk? Eller for å legge seg på denne bokens absurde abstraksjonsnivå: En pleonasme?

Å lære elevene å lese fort, er så viktig for denne bokens forfattere at de oppfordrer elevene til å «overvåke seg selv» når de leser, ja, gjerne også ta tiden på seg selv mens de leser. «Gode lesere er også flinke til å tilpasse lesehastigheten til den leseaktiviteten de holder på med», doserer Bichfeldt, Heggem og Larsen videre.

Skjønnlitteratur, altså den store kilden til leseglede hos barn, er skjøvet helt bakerst i boken.

Hvis vi nå ser bort ifra det underlige ved at 13-15-åringer skal være nødt til å forholde seg til ordet «leseaktivitet»: Hva er det de mener? Er virkelig en god leser en som tilpasser lesehastigheten til det hun leser? Hva har det å være en god leser med hastighet å gjøre?

Les også reaksjonen fra forfatteren: – Boka er godt mottatt

Begrepsjungel og innholdstomme vendinger

Funksjonelle lesere, automatisering, lesestrategier. Dette er bare et fåtall av de abstrakte begrepene jeg støtte på i et av kapitlene i min sønns norskbok. Begrepene fikk følge av innholdstomme vendinger som «å fokusere på» og «å legge til rette for». Hva ventet så ungdommen etter lesestrategiene? Jo, da fulgte læringsstrategier.

Og hva er så en læringsstrategi? Jo, forklarte boken, i en av sine utallige begrepsforklaringer i margen, en læringsstrategi er «en bevisst plan for å nå et læringsmål». Her kunne man fortsatt. Hva er så et læringsmål? I begrepsforklaringen dukker det opp nye begreper.

Hva har det å være en god leser med hastighet å gjøre?

Jeg forsøker å tenke tilbake på min egen tid på ungdomsskolen (1986-1988). Hvor mye «fokus» var det der på at man skulle «legge til rette» for at elevene skulle lære seg lesings- og læringsstrategier?

Et mysterium at dette er ungdomsskolepensum

Det er mulig jeg romantiserer eget ungdomsskolepensum, men så vidt jeg husker så besto norskfaget den gang av at vi leste litterære fortellinger av ulik art og forsøkte å formidle så godt vi kunne hva vi mente disse fortellingene inneholdt av innsikter om livet og om verden. Ellers skrev vi stil, og fikk da tilbakemelding fra læreren på om vi skrev et tydelig og klart norsk.

Min sønns lærebok i norsk kunne hatt følgende undertittel: Kontekst. En innføring i abstrakte leseteoretiske begreper. I min sønns klasse har 18 av 21 elever en eller to foreldre med et annet morsmål enn norsk.

Hvis jeg hadde kommet fra krig og elendighet, og blitt utsatt for disse ordklyngene, ville jeg raskt slått fast at det norske språket var fattig på enkle og entydige setninger. Hvorfor denne typen kansellistil har klart det kunststykket å bli ungdomsskolepensum, er meg en gåte. Til gjengjeld har jeg fått atskillig mer forståelse for hvorfor min sønn syntes norskfaget var kjedelig.

FØLG DEBATTEN PÅ Facebook OG Twitter