Om partiene i den nye regjeringen mener alvor med sitt engasjement for klima, er det på tide å ta det internasjonale blikket.
For en som har studert klimapolitikk siden slutten av 1980-tallet, var debatten i den norske valgkampen svært underlig.
Programledere spurte stadig hvordan klimakrisen kan løses, og politikere ramset opp en rekke nasjonale tiltak som om problemet kan løses av Norge. Det kan det ikke.
Det er betimelig at Norge som et rikt petroleumsland går foran med et godt eksempel, men uansett hvor ambisiøse tiltakene er, inkludert en avvikling av petroleumsaktiviteten på sikt, vil dette ha marginal betydning for denne globale utfordringen.
Det er forunderlig at den internasjonale dimensjonen stort sett glimrer med sitt fravær.
Noen partier understreker betydningen av koblingen til EUs klimapolitikk, og det er viktig. Av de sentrale aktørene er EU den viktigste pådriveren, og å følge opp EUs målsettinger og virkemidler er blant de viktigste tiltakene Norge kan gjøre.
Men selv EU er en liten aktør i det store globale bildet med kun 8 prosent av de totale utslippene.
Det er utviklingen utenfor Europa, og først og fremst i store utviklingslandene, som har bidratt til at utslipp av CO₂ har økt med over 60 prosent siden forhandlingene om en internasjonal klimaavtale startet i FN for 30 år siden.
Den kraftige utslippsøkningen skyldes primært sterk vekst i både økonomi og befolkning i disse landene, med Kina som den suverent største bidragsyter til problemet.
Med fortsatt rask vekst langs begge disse dimensjonene i store deler av Asia og Afrika, kan det forventes en betydelig utslippsøkning her, om man ikke finner effektive måter å begrense utslippene på.
Realistisk sett kan man ikke forvente at disse landene innfører strenge og kostbare klimatiltak dersom det vil gå på bekostning av økonomisk vekst. I OECD-regionen, inkludert Norge, har man allerede kommet langt i å bryte koblingen mellom økonomisk vekst og utslipp.
Massiv assistanse fra rike land, og ikke minst teknologisk utvikling, er derfor helt nødvendig om man også her skal bryte denne koblingen og redusere utslippene i disse regionene.
Et helt sentralt fokus i valgkampen burde derfor vært hva Norge kan bidra med her, om man virkelig er opptatt av hvordan klimakrisen skal løses.
Det er også liten eller ingen oppmerksomhet om at det er de aller fattigste utviklingslandene som blir mest negativt berørt av klimaendringene, mens Norge har gode forutsetninger for å tilpasse seg.
Norge er langt fremme teknologisk, og har lang tradisjon for omfattende hjelp til land i sør. Norge bidrar da også allerede mye internasjonalt, både i forhandlinger og ikke minst med assistanse gjennom mange og ulike kanaler.
Diskusjon om betydningen av dette for reduksjon av globale utslipp, i forhold til betydningen av nasjonale kutt, er fraværende i dagens debatt.
Kan og bør de internasjonale tiltakene forsterkes, og hvordan kan Norge få med andre OECD-land til å styrke sin internasjonale innsats?
Det hjelper lite om Norge når sine nasjonale mål, om man ikke har det større og langt viktigere globale perspektivet klart for seg.
Istedenfor å fokusere på betydningen av de grunnleggende driverne bak økningen av utslippene, bærer den norske klimadebatten preg av å være lokal, eller endog individorientert; alt fra fossilfrie soner for biler i Oslo, til litt mindre kjøtt og færre flyreiser for norske borgere.
Selv den verdensberømte klimaaktivisten Naomi Klein slår utvetydig fast i sin siste bok fra 2020 at klimaproblemet ikke kan løses ved individuell handling: «Bare tanken på at vi som enkeltstående individer kan spille en betydelig rolle for å stabilisere klodens klimasystem, er objektivt sett ko-ko.»
Det er naturlig med søkelys på Norge i en norsk valgkamp. Men vi må kunne forlange at den nye regjeringen plasserer Norges rolle og muligheter i en større sammenheng når det gjelder et genuint globalt problem.
Følg debatten:
